Om Osho

De fleste av oss lever i tid, i tanker om det som var og forventninger om fremtiden. Bare sjelden kommer vi i kontakt med den tidløse dimensjonen ”her og nå”, - i øyeblikk med plutselig skjønnhet, eller fare, i møtet med en elsker eller i overraskelsen over det uventete. Svært få mennesker går ut av tidens og sinnets verden, denne verdens ambisjoner og konkurransepreg og går inn og lever i en tidløs verden. Og av de som gjør det, har bare et lite antall forsøkt å dele sine erfaringer.

Lao Tzu, Gautam Buddha, Bodhidharma... eller i vår tid, George Gurdjieff, Ramana Maharshi, J. Krishnamurti... De betraktes som eksentriske eller gale mens de lever; etter at de er døde blir de kalt ”filosofer”. Og etter hvert blir de legender, ikke som mennesker av kjøtt og blod, men kanskje mytiske representanter for vårt felles, kollektive ønske om å vokse utover det lille og trivielle, det meningløse i hverdagslivet.

Osho er en som har oppdaget døren inn til å leve sitt liv i en tidløs dimensjon ”her og nå”. Han har kalt seg selv en ”sann eksistensialist”, og han har viet sitt liv til å få andre til å søke den samme døren, til å trå ut av en verden med fortid og fremtid og oppdage for seg selv en verden av uendelighet.

Helt fra den tidligste barndommen i India var det klart at Osho ikke ville komme til å følge normene i verden rundt han. Han bodde de syv første årene sammen med sine besteforeldre som ga han en frihet til å være seg selv som få andre barn opplever. Han var et ensomt barn, som foretrakk å sitte mange timer helt stille ved en sjø eller utforske sine omgivelser på egen hånd. Han sier at dødsfallet til bestefaren fikk en helt spesiell følge for Oshos indre liv. Bestefarens død utviklet hos han en vilje til å utforske det i livet som er udødelig. Så da han igjen kom tilbake til sin egen familie og begynte på skolen, var han solid grunnfestet i en klarhet og kontakt med seg selv som ga han mot til å motstå alle forsøk fra de eldre til å forme livet hans i tråd med deres egne ideer om hvem han skulle være.

Han har aldri unngått kontroverser. For Osho kan man ikke kompromisse med sannheten, for da er den ikke lenger sannhet. Og sannhet er ikke en tro eller erfaring. Han ber aldri folk om å tro på det han sier, men heller erfare selv og finne ut selv om det han sier er sant eller ikke. Og på samme tid er han ubøyelig når det gjelder å finne måter og veier for å avdekke at tro er en fattig trøst for å dempe vår angst for det ukjente og en barriere mot en mystisk og uoppdaget virkelighet.

Etter å ha blitt opplyst 21 år gammel fortsatte Osho sine akademiske studier og underviste i flere år i filosofi ved Universitetet i Jabalpur. På denne tiden reiste han over hele India og holdt taler der han utfordret ortodokse religiøse ledere i offentlige debatter og samtidig møtte mange forskjellige mennesker. Han leste alt han kom over som kunne bidra til forståelsen av trossystemene og psykologien til dagens menneske.

På slutten av sekstitallet hadde Osho begynt å utvikle sine spesielle dynamiske meditasjonsteknikker. Det moderne mennesket, mente han, var så nedtynget av foreldete, ikke gyldige tradisjoner fra fortiden og av frykten som hører med til dagens måte å leve på at man må gjennom en dyp renselsesprosess før man kan håpe på å oppdage den avslappede, tanketomme meditasjonen. Han startet meditasjons-samlinger rundt om i India der han holdt taler til deltakerne og personlig ledet meditasjonene som han hadde utviklet.

De første vestlige besøkende kom på begynnelsen av 70-tallet og ble sannyasins, slik som mange indere hadde blitt før. I 1974 hadde det utviklet seg en kommune rundt Osho i Poona, India, og antallet vestlige besøkende vokste til en flodbølge. Mange av disse var terapeuter som hadde møtt begrensningene i den Vestlige terapien og søkte en tilnærming som kunne nå og utvikle de dypere lagene i det menneskelige psyke. Osho oppmuntret dem til la kommunen få glede av det de kunne og arbeidet selv tett sammen med dem for å utvikle deres terapier i en meditativ sammenheng.

Problemet med vestlig terapi, sa Osho, er at de begrenser seg selv til å behandle sinnet og dets psykologi, mens man i Østen lenge har forstått at sinnet selv, eller snarere vår identifisering med det, er et problem. Terapiene kan være nyttige – liksom katarsis-stadiene i meditasjonen han hadde utviklet, - i det å fjerne folks undertrykte følelser og frykt og for å hjelpe folk til å se seg selv mer klart. Men om vi ikke begynner å kople oss av fra mekanismene i sinnet, dets projeksjoner, ønsker, angst, så vil vi gå fra en grøft til en annen. Terapi må derfor gå hånd i hånd med prosessen med å avidentifisere og å være vitne, - mer kjent som meditasjon.

På slutten av 70-tallet var kommunen i Poona det største senteret for terapi og vekst i hele verden, og tusenvis av mennesker kom for å delta i terapigrupper og meditasjonene, for å sitte sammen med Osho i hans daglige morgenforedragene. Noen ble igjen i kommunen og bidro til arbeidet der. Andre reiste hjem og begynte meditasjonssentre der.

Mellom 1981 og 1985 var kommunen i USA, i et ørkenaktig område i Oregon. Her var Osho i stillhet og isolasjon fra resten av verden, med unntak for sine daglige kjøreturer i omgivelsene. Kommunens viktigste oppgave var å bygge byen Rajneeshpuram, en ”oase i ørkenen”. På utrolig kort tid var det boliger til 5000 mennesker her og man hadde begynt å reparere skadene som i årtier var gjort på jorden. Sjøer og vannreservoarer ble bygget som skulle gjøre kommunen selvberget på jordbruksprodukter og tusenvis av trær ble plantet.

Meditasjons- og terapiprogrammene i Rajneeshpuram ble ivaretatt av Rajneesh International Meditation University. De moderne bygningene som ble bygget for universitetet og de beskyttede omgivelsene ga rom for en fordypelse og ekspensjon av programmene som aldri før hadde vært mulig. Lengre kurs og øvelser ble utviklet og de tiltrakk et vidt spekter av deltakere, inkludert mange som allerede var etablerte ”ute i verden” og ønsket å utvikle sine profesjonelle ferdigheter og forståelsen av seg selv.

De årlige festivalene som ble holdt i juli for å feire ”Masters Day” trakk så mange som 20.000 mennesker som satt i Oshos nærvær og hilste han under hans daglige kjøreturer.

Men USA ønsket ikke dette nye eksperimentet velkommen innenfor landets grenser. Snart utviklet det seg en front av byråkrater, privat betalte lobbyister og fundamentalistiske kristne organisasjoner for å hindre Rajneeshpurams fortsatte eksistens. Byens innbyggere ble utsatt for verbale og fysiske overgrep når de dro utenfor byens grenser, og byen og de ulike bedriftene inne i den ble kontinuerlig engasjert i lange rettssaker og appellsaker. Oshos personlige sekretær som hadde styrt driften mens Osho hadde trekt seg tilbake fra offentligheten, begynte å etterligne sine motstandere. Hun angrep dem med morderisk nidkjærhet og hersket i kommunen med jernhånd.

På denne tiden begynte Osho igjen å snakke offentlig. Han vendte oppmerksomheten mot kristendommen og dens fundamentale vekt på lydighet og blind tro, på metoder som å påføre skyldfølelse og undertrykkelse, dens fanatiske og voldelige uttrykksformer. Han snakket om frihet og ansvar og ærefrykt for livet. Og han utfordret skarpt alle kommunens motstandere til å komme og se på eksperimentet selv og å ha mer oppmerksomhet på å følge USAs grunnlov.

Oshos sekretær forlot tilslutt kommunen og etterlot seg mengder av kriminelle handlinger og misgjerninger, noen rettet mot motstandere av kommunen, men de fleste rettet mot kommunens egne beboere. De lokale, delstatlige og føderale myndighetene benyttet anledningen til å gå til felts mot kommunen og dens struktur ved å reise tiltale mot virksomheten og true med å dra inn alle aktiva. Osho ble arrestert uten mulighet til å løslates mot kausjon og, i et forsøk på å diskreditere han og knytte han til kriminaliteten til sekretæren, ble han fløyet over hele landet i en fangetransport. Turen, som normalt tar fem timer, tok fem dager, inkludert et to dagers opphold der all informasjon ble holdt tilbake for Oshos advokater og der han ble innskrevet i et fengsel i Oklahoma under falsk navn. Det var ut fra helsesvikt etter dette oppholdet at leger trodde at han ble forgiftet under oppholdet i Oklahoma, trolig med thallium.

Etter råd fra sine advokater som fryktet for hans liv, tillot Osho at han ble deportert fra USA ut fra bagatellmessige brudd på immigrasjonsbestemmelsene. Han startet en verdensturne, men press fra myndighetene i USA gjorde at 21 land enten nektet han å lande eller utviste han etter et kort opphold. Osho returnerte til India i midten av 1986 der han umiddelbart ble omgitt av hundrevis av disipler og venner fra hele verden.

I januar 1987 var Osho tilbake i Poona og ga forelesninger to ganger om dagen. I løpet av få måneder hadde kommunen i Poona begynt et fullt aktivitetsprogram og ekspanderte langt utover alt som hadde skjedd tidligere. I USA hadde kommunen innført en standard med airconditioning, og Osho gjorde det klart at den nye kommunen i Poona skulle bli en oase som tilhørte det 21. århundret, selv om den lå i India. Flere og flere mennesker kom nå fra Østen, spesielt fra Japan og deres tilstedeværelse brakte med seg en tilsvarende berikelse innenfor healing og de gamle ”martial arts”. Billedkunst og andre utøvende kunster blomstret også sammen med den nye ”Mystery School”. Denne oppdelingen og utviklingen avspeilet seg i Oshos valg av navn, ”Multiversity”, på paraplyen over alle programmene.

Og vekten på meditasjon økte, - det var et stadig tilbakevendende tema i Oshos forelesninger. Han utviklet og introduserte flere nye meditative terapier, inkludert ”Intet-sinn”, ”Den Mystiske Rosen” og ”Født på ny”.

I midten av 1987 trakk Osho seg gradvis tilbake fra offentlige aktiviteter. Hans skrøpelige helse hindret han ofte fra å gi forelesninger, og periodene med fravær ble lengre. I midten av 1988 introduserte han et nytt element i sine forelesninger. Han ledet tilhørerne inn i en meditasjon med tre stadier på slutten av alle sine taler. I april 1989 ga han sin siste forelesning i det han svarte på spørsmål og kommenterte rundt Zen sutraene. I de følgende månedene, såfremt helsen tillot det, satt han hver kveld sammen med sine disipler og venner i en meditasjon med musikk og stillhet. Deretter trakk han seg tilbake til sitt rom og forsamlingen så på en forelesning som var tatt opp på video.

Osho forlot sitt legeme 19. januar 1990. Bare noen få uker tidligere hadde han blitt spurt om hva som ville skje med hans arbeid når han var borte. Han sa:

Min tiltro til eksistensen er absolutt. Hvis det er noe som helst sannhet i det jeg sier, vil det overleve… . De menneskene som fortsatt er interessert i mitt arbeide vil ganske enkelt fortsette å bære fakkelen, men ikke dytte noe på noen… .

Jeg vil forbli en kilde til inspirasjon for mitt folk. Og det er det de fleste sannyasins vil kjenne. Jeg ønsker at de på egen hånd skal utvikle kvaliteter som kjærlighet, som det ikke kan bygges noen kirke rundt, som bevissthet, som ingen kan ha monopol på, som feiring, som å juble, - og at de holder vedlike sine friske, barnlige øyne.. .

Jeg ønsker at mine folk skal kjenne seg selv og ikke ta etter andre. Og denne veien er her.

Før Osho forlot sitt legeme, dikterte han denne inskripsjonen for sitt Samadhi, krypten av marmor og speilglass som innholder hans aske. Det står:

---

OSHO

Ble aldri født – og døde aldri

Besøkte bare denne planeten Jorden’

mellom

11. desember 1931 – 19. januar 1990