Aktuelt
Haruki Murakami
I studietiden kom jeg over William Barrett´s ”Irrational Man”, en bok om eksistensialismen som fikk stor betydning for meg. I et fag som var sterkt preget av analytisk kunnskap og daglig kamp mot døden skapte denne boken en etterlengtet balanse. Jeg leste den flere ganger. Et nytt vindu i min forståelse av tilværelsen ble åpnet opp. Det var første gang det ble klart for meg at fornuften har sine begrensninger og at den rasjonelle siden av mennesket representerer en fare om den blir opphøyet til sannhet.
William Barrett legger stor vekt på kunstnerens funksjon i å fange opp nye strømninger i tiden, før de har manifestert seg, blitt materialisert. Mens de ennå er vibrasjoner som bare de helt lydhøre kan ta i mot. Et eksempel er renessansen, som først ble synlig i maleriet. Det tredimensjonale maleriet er det første tegn på den nye tid som er i ferd med å bryte fram, den moderne tid. Mennesket må først få et nytt forhold til rommet før den nye kosmologien og vitenskapen kan komme fram. Det tredimensjonale rommet kom først til syne gjennom kunsnteren.
Kunstneren var den første som fanget opp dette nye mønsteret i det kollektivt ubevisste. Det kreative mennesket er ofte mer sensitivt. Den feminine siden, den reseptive, er ofte mer utviklet hos kunstneren. Det er en av kunstens viktigste funksjoner å være veiviser for forandringene som skjer i det kollektive psyket. Det er lett å glemme denne rollen kunstneren har. Spesielt i dagens kapitalistiske samfunn hvor alt blir gjort til en del av markedet. Det kreative i mennesket blir på den måten infektert og mister noe av sin kraft og ikke minst, sin frihet.
Som veiviser peker kunstneren mot forandring, at livet alltid er i bevegelse. Derfor har kunstneren alltid representert en trussel mot det bestående i et samfunn. Det finnes alltid krefter i mennesket som ut av frykt, eller behov for makt, motsetter seg forandring. Oppløsningen av den moderne tid ble også først synlig gjennom kunstnerens øyne.
En ny virkelighet kommer tilsyne i bøkene til James Joyce og hos Bertold Brecht. Tid er ikke lenger en rett linje uavhengig av rommet. I maleriet kan vi se det hos de franske impresjonistene.Tiden blir relativ. Den gamle oppfatningen av virkeligheten som en objektiv størrelse blir oppløst. Vi står ikke lenger utenfor den, vi smelter sammen med den. Det samme fenomenet finner vi også i dikt hos Olaf Bull, f.eks. Metamorfose.
Den moderne tid er en hyllest til den rasjonelle siden i mennesket. Den første verdenskrig er på en måte en levende metafor på fornuftens fallitt. Til da trodde virkelig det vestlige mennesket at framtiden kunne styres og kontrolleres. Fornuften var uten grenser. Mennesket kunne opphøye seg selv til en gudddom. Menneskets håp om å være i full kontroll over sin skjebne og sin framtid ble smadret i skyttergravene i Frankrike. Det indre mørke, den irrasjonelle siden i oss var en realitet.
Oppløsningen av den moderne tid har vært en helt annen prosess en de samfunnsmessige omveltningene renessansen førte til. Det 20 århundre kan oppfattes som en kamp mellom lys og mørke, det rasjonelle og irrasjonelle. Ikke noe århundre har vist det demoniske i mennesket i slike proporsjoner. Vitenskapelige oppdagelser hadde løftet oss opp på et energetisk nivå som gjorde det mulig å uttrykke ondskapen i mennesket på et helt nytt nivå. Det demoniske i mennesket er like gammelt som mennesket, vitenskapelig utvikling har gjort det mulig å organsisere det bestialske i oss på et meganivå.
Osho har, i mange av sine spontane foredrag, snakket om Nietzsche`s betydning. Han proklamerte at Gud er død. Han var en kraftfull motstander av kristendommen og kirken, ikke Kristus. Siden har den vestlige intelligentsiaen værrt mot religion. De har bekjempet den. Vi ser det samme fenomenet i dag, ledende kognitive vitenskasmenn er ateister. Det har vært nødvendig og viktig å rive ned kirkens autoritet. Den har lagt som en klam hånd over hele samfunnsutviklingen. Fremdeles lever den i dypet, preger oss mer enn vi vil vite av. Men den har mistet mye av sin makt og innflytelse.
Osho`s kritikk mot den vestlige intelligentsiaen er ikke at den har bekjempet organisert religion, men den manglende evnen til å se forskjell på religion og religiøsitet. Organisert religion er makt, religiøsitet er en naturlig lengsel i alle mennesker til å bli en del av eksistensen, smelte sammen med den og samtidig finne sin individualitet. Denne siden i mennesket har ikke intelligentsiaen klart å gi rom. Dette har skapt et åndelig vakuum, et armod som sterkt preger hele vesten. Osho kritiserer mange steder både moderne musikk og moderne kunst. Musikken for å være ensidig seksuell, endimensjonal. Moderne kunst i sitt uttrykk for å være aggressiv, brutal, den mangler den åndelige dimensjonen. Det Gurdjieff kaller objektiv kunst.
Haruki Murakami er en japansk forfatter som i 1989 debuterte med ”Norwegian Wood”. Det ble en kjempesukeess. Over natten ble han en litterær celebritet i Japan. Han flyktet fra landet og kom ikke tilbake før i 1995. Han har gitt ut en rekke bøker, ”Kafka on the Shore”, ”Dance, dance, dance” og ”Underground” for å nevne noen. I den siste intervjuer han begge sider av impliserte i gassangrepet på undergrunnen i Tokyo. Hans konklusjon er heller ubehagelig. Terrorisme er er den ene ekstreme siden av det senkapitalististiske samfunnet. Vi skaper den selv, den er et produkt av markedskreftene. Når vi bekjemper terrorismen bekjemper vi oss selv. På samme måten som vi erklærer krig mot kreft. Den er ikke del av oss, den må bekjempes, vi må kvitte oss med den. Vi ser tydelig resultatet, både for terrorisme og kreft.
I Murakami har litteraturen fått et nytt uttrykk. Han er en rebell, samfunnskritisk, men samtidig med en utvidet virkelighet, religiøsiteten har fått sitt rom hos ham. Han gir tomheten i sine karakterskildringer en annen kontekst enn den vi finner hos eksistensialistene. Den kan være mørk og destruktiv, men kan også åpne for nye muligheter. Døden er ikke bare stiv og kald, den gir også muligheten til liv. De to lever side om side, en naturlig dualisme. Han er musikalsk, lekende i sitt utrykk. Det er humor i all meningsløsheten. Det er nytelse, gourmetmat og drinker. Han er ingen asket. Måten han er kritiswk på er noen ganger som en Zen mester som lynskarpt og med eleganse dreper. Andre ganger er han katten som leker med musen. Det er en letthet i ham. Han er slett ikke post-moderne. Han står med begge beina plantet i bakken. Materien er virkelig, virkeligheten har substans.
Gjennom Murakami får Osho`s rebell et litterært uttrykk. Vi trenger ham, han er både en stor historieforteller og svinger sitt verbale sverd med eleganse og verdighet. Don`t miss him.
J. Sunder Halvorsen
---
Osho sier dette om bøker:
Men jeg sier ikke at dere må kaste ut bøkene deres – for det finnes også vakre bøker; de er resultatet av store opplevelser. Mist ikke deg selv i dem. Men å lese noe av Shakespeare eller Kalidas eller å lese noe av Buddha eller Atisha er å bevege seg gjennom en annen dør inn i en verden av skjønnhet.
Det er mange dører til Guds tempel. Skjønnhet er en, visdom er en annen, kjærlighet er ennå en, og så videre. Musikk kan være en, poesi kan være en, litteratur kan være en. Blomstene på trærne er skjønne – hva med stor poesi? Det finnes også bevissthetens blomster.
Du trenger ikke kaste vekk dine bøker, nyt dem! Det finnes ingen grunn til å stoppe å nyte formen til en vakker kvinnen, for det er også guddommelig. Nyt livet i alle dimensjoner. Hvorfor dette behovet for å være en-dimensjonal, enten det eller det? Hvorfor ikke begge? Hvorfor leve i enten/eller? Hvorfor ikke leve i både/og? Det er min tilnærming til livet: lev i både/og, og stopp å leve i enten/eller.
Osho
Skriv ut denne teksten