Aktuelt
Psykiatrien på ville veier
Forleden dag hadde professor i sosialmedisin, Per Fugelli, en kronikk i Dagbladet hvor han nådeløst kritiserer psykiatrien. Han ramser opp løftebrudd og tilkortkommenhet. Til sist tar han for seg et forslag fra professor Arne Holthe om årlig obligatorisk undersøkelse av skolebarns mentale helse. Holthe er bekymret over hvordan det står til med små barnesinn. Han har funnet ut at det bør lages et spørreskjema som barna selv kan fylle ut. Det tar kort tid og vil gi et nyttig bilde av deres sjelstilstand. Per Fugelli forteller professoren i klartekst hvorfor det er både feil og forkastelig.
Man kan undre seg over følgende: Hva får en professor i psykologi til å komme med et slikt forslag? Forslaget er selvfølgelig gitt med beste intensjoner. Han vil hjelpe barna! Men forståelsen og tenkningen bakom forslaget er helt på viddene. Han er del av et fagfelt som på mange områder er helt ute av kurs.
Visst er det grunn til å være bekymret over barnas sinn. De er den mest sensitive gruppen i vårt fellesskap, de mest formbare, de mest sårbare, de mest avhengige, de mest åpne og de mest levende. Men professoren glemmer noe, det er oss som i stor grad former dem. Visst har de både DNA og gener. Men for de aller fleste av dem er det de sosiale omgivelsene som gjør dem til det de er. Bare få har defekter i sitt genmateriale som kan forklare hvorfor mange blir overvektige, får arteriosklerose før puberteten, dør av spisevegring, blir hyperaktive, mobber sine kamerater, nekter å gå på skolen, blir depressive, får alvorlige konsentrasjonsproblemer, starter tidlig å ruse seg og tar livet av seg. De er et speil på den voksne verden. De uttrykker noe som har sitt utspring i den voksne verden. Ja, de blir syke av å være omgitt av de voksne. Men å gjøre barna til problemet er ikke annet enn ansvarsfraskrivelse. Problemet er de voksne som trenger å komme tilbake til seg selv.
Et fagfelt som er mer opptatt av gener enn det sosiale miljøet når barnas mentale helse skal under mikroskopet har fått alvorlig blinde flekker på netthinnen. Skal vi forstå barnas sinn må vi vende blikket mot oss, de voksne. Hva er det vi holder på med som gjør at flere og flere av barna våre tidlig i livet får mentale problemer som fører til tidlig død i de alvorligste tilfellene?
Jeg skal bare antyde her noe av det vi trenger å se på. Det er et paradoks at vi materielt sett har det bedre enn noen gang, men at vår mentale helse blir dårligere. Det er helt åpenbart at vårt samfunn er organisert på en måte som konstant tar oss ut av oss selv, drar oss mot overflaten, gjør oss overfladiske. Whitehall undersøkelsen i England er helt krystallklar på at måten vi mennesker organiserer vårt samfunn på skaper sykdom og tidlig død for store grupper. Den hierarkiske struktur vi har gjør mange av oss syke. Det kan nesten se ut som jungellovene har større gjennomslagskraft enn sivilisasjon. Det er ingen stor nyhet at sivilisasjon er en tynn hinne. Fremdeles er vi mer dyr enn mennesker. Baksiden av vår mye dyrkede fornuft er at den gjør oss til det mest kyniske og ondskapsfulle av alle vesener. Det finnes nok av empiri til å støtte den påstanden.
Vi mennesker er mer enn overflate. Lever vi våre liv der gir det en følelse av meningsløshet. Denne problemstillingen er gammel. Den dukket opp da tradisjonell religion mistet taket på massene. Til nå har vi ikke fylt tomrommet med annet enn materialisme. Derfor vokser tomrommet i oss. Et åndelig armod setter et dypt preg på vårt samfunn. Mening er mye synonymt med en konstant jakt på nye opplevelser. Til denne heseblesende aktiviteten knytter vi og opp vår samfunnsøkonomi. Den nye guddommen heter mammon og ting. Det er helt åpenbart dagens menneske trenger noe som berører det på dypet. Ikke lett å finne i jungelen.
Men hva gjør problemet så mye større i dag? Jeg tror vi trenger å se på vårt forhold til tid. Tid er ikke bare tid. Det er mange former for tid. Den psykologiske tid har akselerert voldsomt på bare noen årtier. Vi kaller det framskritt. Selvfølgelig ligger det også elememter av framskritt i det som har skjedd. Vårt samfunn har bare i liten grad klart å gjøre det til noe positivt. Vi misbruker mye de teknologiske forandringene som skjer og mater dem inn i en materialistisk kultur. De voksne kan klare å overleve den oppskrudde tiden, men ikke barna. Barnesinnet er ikke laget til å ha det travelt. Det lider under det, skades til og med i verste fall.
Mange voksne lider og. Flere og flere blir utbrente. Men snart har medisinerne funnet også det genet. Da kan de bare forske litt mer på det, få mer kunnskap, ta kontakt med nærmeste internasjonale farmasøytiske selskap, så forske enda litt mer, så vil det komme en pille. Den kommer til å ha en del bivirkninger. Men skitt. That`s part of the game.
Poenget er at slike problemstillinger ikke tilhører naturvitenskapen. Den er del av vår subjektive opplevelse av eksistensen. I følge naturvitenskapen kan det ikke sies noe vettig om slike fenomener. I dag betegnes det som skjer i kognitiv vitenskap for en revolusjon. Visst har vi fått ny kunnskap om hjernen. Samtidig skapes det en vitenskap som utelukker menneskets opplevelse, subjektive erfaringer er ikke relevante. Bevissthet oppfattes som et artefakt. Come on? Dette diskuteres seriøst i R. Jackendoff`s bok: Consciousness and the Computational Mind. Han regnes som en kapasitet. Den kanskje mest kjente forsker på emosjoner i dag er Joseph Le Doux. Han plasserer bevissthet i det som kalles working memory. Det er den første lagringsboksen for hukommelse. Bevissthet forutsetter i følge ham en forestilling. Den skapes av nevronet. Med andre ord et materielt epifenomen. Med det gjør han også bevissthet til en del av hjernen. Kognitiv vitenskap er et uttrykk for den totale materialisering av mennesket. Skal noe vettig bli sagt om oss må det komme fra naturvitenskapelig hold. Vår opplevelse av verden er bare bakgrunnsstøy. Jeg får kuldegysninger. Fri meg fra disse forskerne, fra denne iskalde oppfatning om hvem vi er. Hvor er poesien? Leken? Undringen? Mysteriet?
Vårt forhold til tid griper dypt inn både formingen av vår personlighet og vår biologi. Oppfatning av tid er kjernen i personligheten. Et barn trenger å ha en oppfatning av tid for å skape forestillinger. Disse er byggsteinene i personligheten. Hvordan et samfunn forholder seg til tid påvirker derfor barnesinnet.
Hvordan vi forholder oss til tid påvirker også vår omsorgsevne. Barn kan lett bli en vare som flyttes hit og dit. Vi har bestemt at de skal begynne å ta inn kunnskap når de er fem. Det er viktig for dem. Har vi bestemt. Er det helt sikkert at det stemmer? Kan tegn rundt oss tyde på at vi tar feil? Kanskje vi heller skulle legge forholdene til rette så de kunne utfolde seg i lek? Ja, helt til de er 7 år. La oss gi dem skog og mark, bygge lekeparker av oljemilliarder.
Lekens betydning vet vi masser om. Vi trenger ikke mer kunnskap. Bruker vi den? Eller forsker vi heller på overflatefenomener? Arne Holthe fulgte studenter i Trondheim, Tromsø og Alta i tre år i et forskningsprosjekt. Resultatet stod på førstesiden av Dagbladet i vår. Studentene har større sexlyst om våren. Han kunne ha ringt meg før undersøkelsen så kunne jeg fortalt ham hva resultatet ville blitt. Det er alminnelig folkeviten at vi blir kåte med vårsola. Den form for forskning er bortkasting av tid og midler.
Det er en side til jeg har behov for å belyse litt. Vi skal ikke lenger tilbake enn 70-tallet for å finne at sosiale fenomener ble tungt vektlagt i forståelsen av mennesket og samfunn. I et samfunn som det amerikanske er det ganske ubehagelig å få sosiale forhold belyst. Deres utdanningssystem er en eneste stor favorisering av de pengesterke. I tillegg kastes det noen smuler til de som kan kaste glans over sportsprestasjoner og de aller flinkeste. Urettferdigheten, den hensynsløse og kyniske behandlingen av hele samfunnsgrupper må ikke komme for langt fram i lyset. Det kan avsløre saker og ting man helt enkelt ikke vil se. Apropos orkanen som ødela New Orleans nylig. Det fargede USA har vært kanonmat lenge. I USA løser man sosiale problemer med å fengsle de fargede. Deres helsesystem er hensynsløst, et hån mot store deler av befolkningen. Det er en ting, penger og makt som teller.
Maktkrefter i det amerikanske samfunnet har vært med på å nedtone betydningen av sosiale faktorer i forståelsen av mennesket og samfunn. Det lønner seg helt enkelt ikke å vektlegge dem. Til tross for at vi har samlet masser av kunnskap som klart viser sammenhengen mellom hvordan mennesket har det og sosiale faktorer. Vi trenger ikke å vite mer. Det er helt unødvendig å lage en eneste ny forskningsrapport for å vite hva som trenges å bli gjort for å skape en bedre verden.
Betydningen av sosiale faktorer i hva som påvirker våre liv er blitt nedtonet i hele den vestlige verden. Vi følger etter trenden i amerikanske forskningstradisjoner som blinde får. Det er alt for liten kritisk tenkning rundt den skremmende påvirkning som skjer fra den amerikanske makteliten. Vi svelger deres veivalg rått og ukritisk.
Amerikanske psykiatri har helt siden 70-tallet blitt mer og mer biologisert. Det finnes sider av det som er legitimt og har mening. Men mye av denne dreiningen handler om pengemaktens innflytelse. I USA dirigerer man forskningen med midlene som blir delt ut til store forskningsprosjekter. Prøv å få midler til et prosjekt som ville avdekke råtne sosiale forhold? Umulig.
Man tjener ikke penger på å avsløre og avdekke sosiale problemer og urettferdighet. Menneskers makt blir truet av det. Hvem vil bli kanonmat om man materielt har det rimelig bra. Majoriteten av de som frivillig verver seg til den amerikanske hæren er de som økonomisk ikke har andre muligheter. Enkel aritmetikk. Når Bush & Co skal ut på eventyr er de nødvendig ballast. De trenges. Løft dem ikke opp av gjørmen de sitter fast i. The army needs them.
Amerikansk psykiatri har biologisert personligheten i snart 30 år. Deres diagnosesystem er snart rent biologisk. Personligheten til folk blir nå diagnostisert med stadig flere muligheter. Deres DSM 1V (Diagnostic Statistical Methods for Mental Disorders) som ble utgitt av den amerikanske psykiatriforeningen i 1994 er dreid mer og mer i retning av diagnostisering av personligheten. Man beskriver adferd fra utsiden i følge utvalgte kriterier og sykeliggjør folk med personlighetsdiagnoser. Finner fagfolk tilstrekkelig med kriterier for sykelig adferd er diagnosen klar. Det finnes ingen vitenskapelig substans i dette systemet. Det er i beste fall pseudoscience. Dette diagnosesystemet sier noe om overflaten til folk. Det er bare nyttig to skritt på veien. Mennesket kan bare bli forstått om det som finnes dypere inn blir regnet med.
Slik diagnoser brukes i DSM 1V kan alvorlig omsorgssvikt kanaliseres inn i sykdom. Psykiatrien i den vestlige verden har i stor grad svelget dette rått. Det passer inn i sykdomsmodellen og moderne naturvitenskap.
Selvfølgelig finnes det psykisk syke mennesker. Men de er i mindretall. De aller fleste med psykiske problemer er resultatet av sosiale forhold og sviktende omsorg. Det de trenger er et møte med et medmenneske. Ikke en diagnostiker. Men et menneske som har evnen til å skape et autentisk møte. Den amerikanske psykiateren M. Friedmann ”coinet” begrepet ”healing through meeting”. De fleste mennesker som søker hjelp for psykisk lidelse trenger dette, ikke en diagnose.
Det er i seg ikke noe galt med en merkelapp på lidelse. Det kan gjøre det lettere å kommunisere med andre hva det er om. Men da er diagnose noe annet. Den er ikke for å sette sykdomsstempel på folk som ikke trenger det.
Psykiatrien har tatt den lille gruppen av virkelig psykisk syke og trukket de fleste andre inn i den under skalkeskjulet at det meste finner vi i genene våre.
En tverrfaglig gruppe helseforskere tilknyttet the Canadian Institute for Advanced Research (CIAR) er sterkt kritiske til biologiseringen av medisin og psykiatri. De påpeker at det blir lagt alt for liten vekt på sosiale faktorer i forståelsen av depresjon. Videre at sammenhengen mellom gener og sykdom er mye mer komplisert enn det mange forskere framstiller den som. Betydningen av miljøet i hva gener uttrykker er alvorlig undervurdert.
Når man møter hverdagsmennesket i psykisk smerte er det helt åpenbart at alvorlig omsorgssvikt er den hyppigste forklaringen til at folk lider. Forskning er selvfølgelig viktig. Men ikke hvilken som helst forskning. Forskning kan også bli et skalkeskjul for ikke å forholde seg til virkeligheten. En ansvarsfraskrivelse. En flukt.
Den voksne delen av befolkningen må se sitt ansvar for at barna får det vanskelig. Det ansvaret handler om å se på seg selv. Hva holder jeg på med? Hva slags samfunn ønsker jeg? Er det dette jeg vil tilby mitt barn? Får det hva det trenger her? Tar jeg virkelig ansvar for barna som er så sårbare og påvirkbare? Eller svikter jeg dem?
Jan Sunder Halvorsen
---
Osho sier:
For det andre: Sykdom og lidelse er vonde for oss fordi de skjer bare når vi ikke lenger er naturlige. Noe har gått feil. Helse er det naturlige, døden er naturlig, men sykdom er ikke naturlig. Sykdom er helt enkelt et tegn på at noe er feil i det som er din natur. For eksempel at du har spist for mye og det er smerte i magen. Denne smerten er ikke naturlig fordi du har gjort noe unaturlig. Du har ikke sovet på to, tre dager, fordi du jaget etter penger og det var ikke mulig å sove.
Mennesket har frihet og kan være unaturlig. Mange sykdommer skapes av at vi går oss vill og bort fra det som er naturlig. Lever mennesket naturlig vil det ikke være sykdommer.
Frihet skaper farer. Den første faren er at du beveger deg imot naturen. Og naturen er så høflig at den ikke skriker høyt, den hvisker. Naturen er stille; dens stemme er stille og lav. Den sier om og om igjen: ”Gjør det ikke, gjør det ikke, gjør det ikke”. Og den tolererer og tolererer. Men det kommer til et punkt hvor den ikke lenger kan tolerere og så bryter det fram sykdom.
Nå, hva skal legen foreta seg? I Østen kjemper ikke legen mot sykdom, legen er ikke ment å få bort sykdommen. Legens oppgave er helt å bringe pasienten tilbake til naturen.
Legen skal ikke korrigere naturen, han skal bare korrigere mennesket. Dette er en helt annen visjon. Legen skal ikke rette på naturen. Naturen har alltid rett. Noen ganger går mennesket seg vill, fordi det har frihet. Legen korrigerer mennesket.
Osho: Sufis: The People on the Path, vol 2
Skriv ut denne teksten