Aktuelt
Intelligentsiaen, den indre kritiker og sannheten
For en tid tilbake var jeg på et møte med mange mennesker. Alle var velutdannede og profesjonelle, kjente intellektuelle, med titler og mengder av skrevne bøker. Store temaer ble behandlet. Hvem er vi? Hvor går vi? Hva er meningen med livet?
Det hele hadde en filosofisk vinkling. Mengder av ord ble levert i foredrag og debatter. Den siste dagen endte jeg opp på et bord med en liten gruppe hvor det hele ble litt mer personlig. Jeg kom da til å si at jeg var inspirert av Osho og sa litt om aktiv meditasjon som et nytt meditasjonskonsept. Bare kort og ”to the point”.
Helt til slutt den dagen kom en mann bort til og tok meg til siden som om han ville formidle noe viktig til meg. ”Jeg har lest hans bøker og synes det han sier er overfladisk”.
Hadde dette vært for tjue år siden ville jeg blitt taus, helt paralysert. For ti år siden ville jeg blitt sint, rettet min harme mot ham. Nå kjente jeg et stikk, noen hadde stukket en kniv i hjertet mitt. Men jeg trengte ikke reagere, vikle meg inn i ham. Jeg kunne ta vare på meg. Det var viktig, for jeg var oppskaket innvendig. Jeg så på ham og sa at det er helt greit for meg at du oppfatter Osho slik, men jeg har en helt annen oppfatning av ham, et helt annet forhold til ham. For meg betyr han uendelig mye. Mer sa jeg ikke, og gikk.
Men kniven gjorde vondt. Mye virvlet rundt i meg. Hvordan kunne noen tillate seg? Selvfølgelig kom min kritiker inn og rettet sine våpen mot vedkommende og meg selv. Et indre drama pågikk en stund.
Da det roet seg ble det så klart at vedkommende hadde sluppet sin kritiker løs. I det angrepet ble også min mobilisert. Når den entrer scenen og er ubevisst, er det grønt lys for å tråkke på andre, ha fordommer, være fordømmende og ubevisst. Alt som har med vennlighet og respekt kan bare glemmes. Jeg har jo rett til å reagere. Den indre kritiker gjør blind og skaper illusjonen om å formidle en form for sannhet.
Det er smertefylt å oppleve hvor sårbart det fineste og vareste i oss er. Men det kan også brukes til rydde i gammelt skrot på mørkeloftet. I slike situasjoner er fellesskapet så viktig. Ikke for å lene seg på noen, men som en støtte for å kunne holde stø kurs, holde kompassretningen.
Det forundrer meg hvor mye frykt Osho skaper i noen mennesker. Hans dypeste budskap er å lære å stå på egen ben, ikke klamre seg til noen eller bruke noen til krykke. Stå naken i vinden og få kontakt med den dypeste sannhet i eksistensen. Få et utvidet bevissthetsfelt, langsomt bli et helt menneske. Bli mer kjærlig og vennlig med seg selv og andre. Hva er farlig og provoserende med det?
Når folk kommer ut slik denne mannen gjorde virker mest som en dyp frykt for å åpne opp, bli sårbar. Han har funnet en sannhet som han klamrer seg til. Alt som ikke stemmer med den blir hakkemat for hans indre kritiker. Slik kan intellektet brukes, eller misbrukes, til å pansre muligheten til vekst og utvikling. Uten å våge og være sårbar er ikke vekst mulig
Mange intellektuelle er fulle av kunnskap som de verner om, klamrer seg til. Alt blir filtrert gjennom enig eller ikke enig, rett og feil. Det er vanskelig å bare ta i mot, uten filter. Klart Osho da blir en trussel.
Skal vårt indre speil bli klart må også kunnskapens mange illusjoner kunne tåle lyset. Det er en stor utfordring for den som bruker kunnskap til å bli verdsatt, belønnet og føle seg trygg.
J. Sunder Halvorsen
---
"Kjære Osho,
Jeg skal snart tilbake til Vesten
Jeg ser tilbake på de fem månedene med deg og tenker:
Jeg har vært med Osho og likevel har jeg ikke vært med Osho.
Jeg har sett ham og likevel forblir noe usett.
Jeg har hørt ham, men likevel er jeg fremdeles døv til hans ord.
Jeg forlater deg uten noen følelse av trygghet, ingen følelse av sikkerhet, ingenting jeg kan stole på.
Har jeg latt deg seile forbi?"
Nei – du har ikke latt meg seile forbi i det hele tatt. Folk som forlater meg med visshet, sikkerhet, det er de som lar meg seile forbi.
Jeg er ikke her for å gi dere noe dogme. Et dogme gjør dere sikre. Jeg er ikke her for å gi dere noe løfte for framtiden – alle løfter om framtiden gjør en trygg.
Jeg er helt enkelt her for å gjøre dere våkne og bevisste. Det betyr: Vær her og nå – med all den usikkerheten som livet gir; med all den fare livet har i seg.
Jeg vet dere kommer hit for å finne en form for visshet, en tro, en eller form for isme, for å høre til et sted, for å kunne stole på noen. Dere kommer hit ut av frykt. Dere søker en eller form for vakkert fengsel – slik at dere kan leve uten bevissthet.
Jeg gjør dere mer utrygge, mer usikre, fordi slik er livet, slik er Gud. Når det er mer utrygghet og mer fare, er bevissthet den eneste måten å gi respons.
Det finnes to muligheter. Enten lukker dere øynene og blir dogmatiske – blir kristen eller hindu eller muhammedaner… da blir dere som østers. Det forandrer ikke livet: det helt enkelt lukker øynene deres, det gjør dere dumme; det gjør dere uintelligente. I deres mangel på intelligens får dere en følelse av trygghet – alle tullinger føler seg trygge. Sannheten er at bare tullinger føler seg trygge. Et virkelig levende menneske vil alltid føle seg utrygg. Hvilken trygghet er det mulig å finne?
Livet er ingen mekanisk prosess. Det kan ikke være trygt. Det er et upredikerbart mysterium. Ingen vet hva som kommer til å skje i neste øyeblikk. Ikke en gang Gud som dere tror bor i den syvende himmel, ikke en gang han – om han er der – ikke han en gang vet hva som kommer til å skje, for om han vet hva som kommer til å skje, så er livet bare humbug, da er alt skrevet ned på forhånd, da er alt forutbestemt. Hvordan kan han vite hva som kommer til å skje i neste øyeblikk om framtiden er åpen?
Om Gud vet hva som kommer til å skje i neste øyeblikk er livet bare en død mekanisk prosess, da finnes det ingen frihet. Og hvordan kan livet eksistere uten frihet? Da finnes ingen mulighet til å vokse, eller la være å vokse. Om alt er forutbestemt finnes ingen herlighet, ingen storhet. Da er dere bare roboter.
Nei – det finnes ingen trygghet. Det er mitt budskap. Ingenting kan være trygt, fordi et trygt liv vil være verre enn døden. Det finnes ingen visshet. Livet er fullt av uvisshet, fullt av overraskelser – det er det vakre ved det! Dere kommer aldri til et øyeblikk når dere kan si, ”Nå er jeg sikker.” Når dere sier dere er sikre, avlegger dere helt enkelt en dødserklæring, dere har begått selvmord.
Livet fortsetter med tusen og en uvissheter. Det er frihet. Kall det ikke uvisshet. Jeg kan forstå hvorfor sinnet kaller frihet uvisshet.
Har du vært i fengsel noen måneder eller i noen år? Hvis du har vært i fengsel noen år og dagen for å bli frigjort kommer, begynner du å kjenne deg uviss innfor framtiden. Alt var visshet i fengselet; alt var død rutine. Mat ble gitt, det ble gitt beskyttelse, ingen fare for å bli sulten neste dag uten mat -- ingen! Alt var fylt med visshet. Nå, plutselig, etter mange år kommer fangevokteren inn og sier, “Nå skal du bli frigitt.” Han begynner å skjelve. Utenfor fengselsmurene, uvisshet igjen; igjen må han prøve å finne, søke, igjen må han leve i frihet.
Frihet skaper frykt. Folk snakker om frihet, men de er redde. Og et menneske er ennå ikke et menneske om vedkommende er redd frihet – jeg gir dere ikke sikkerhet. Jeg gir dere forståelse – jeg gir dere ikke kunnskap. Kunnskap vil gjøre dere trygge. Hvis jeg gir dere en oppskrift, en nedskrevet oppskrift, at det er en Gud og det er en hellig ånd og det er bare en sønn, Jesus; det er himmel og helvete; det er de gode gjerningene og de dårlige gjerningene; synde og dere vil ende opp i helvete; gjør det jeg kaller de edle handlingene og dere vil ende opp i himmelen – det var det! – da er dere trygge.
Derfor har så mange mennesker valgt å bli kristne, å bli hinduer, å bli muhammedanere, å bli jainas – de ønsker ikke frihet. De ønsker nedskrevne oppskrifter.
En jøde var døende etter en trafikkulykke. Ingen visste at han var jøde. En prest ble tilkalt, en katolsk prest. Han lenet seg nær døden – og mannen var døende, de siste krampetrekningene – og presten sa, ”Tror du på den hellige treenighet, Gud fader, den hellige ånd og sønnen Jesus?” Jøden åpnet øynene og sa, ”Hør her, jeg holder på å dø – og han snakker i gåter? Jeg dør og han snakker i gåter!”
Når døden banker på din dør vil all visshet helt enkelt være gåter og dumhet. Klamre dere ikke til noen visshet. Livet er usikkert – selve dets natur er uvisshet. Og et intelligent menneske vil alltid forbli i uvisshet.
Denne villigheten til å forbli i uvisshet er mot. Selve villigheten til å forbli i uvisshet er tillit. Et intelligent menneske er et som forblir våken uansett situasjonen – og som responderer med hele hjertet. Ikke så at vedkommende vet hva som kommer til å skje, ikke at vedkommende vet at `om det blir gjort` så kommer `det til å skje`. Livet er ikke en vitenskap, det er ikke en årsak virkning kjede. Varm vann til et hundre grader og det fordamper – det er en visshet. Men i det virkelige liv er det ingen visshet.
Hvert individ er en frihet, en ukjent frihet. Det er umulig å predikere, umulig å forvente. En må leve i bevissthet og forståelse.
Dere kommer til meg for å finne kunnskap; dere ønsker nedskrevne oppskrifter så dere kan klamre dere til dem. Dere får ingen av meg. Sannheten er, om dere har noen tar jeg dem fra dere. Litt etter litt ødelegger jeg deres visshet, litt etter litt gjør jeg dere mer nølende, litt etter litt gjør jeg dere mer usikre. Det er det eneste som må gjøres. Det er det eneste en Mester må gjøre! – for å overlate dere i full frihet. I full frihet, med alle muligheter som åpner seg, ingenting fastlagt … da må dere vær bevisste. Det er den eneste muligheten.
Det er dette jeg kaller forståelse. Har dere forståelse så er usikkerhet en del av livet – og det er bra at det er slik, for det gir livet frihet, det gjør livet til en kontinuerlig overraskelse. En vet aldri hva som kommer til å skje. Det gjør deg hele tiden undrende. Kall det ikke usikkerhet, kall det frihet.
”Jeg forlater deg uten noen følelse av trygghet, ingen følelse av sikkerhet, ingenting jeg kan stole på. Har jeg latt deg seile forbi?” Nei, ikke i det hele tatt. Du har forstått meg. Gå ut i verden med denne usikkerheten. Og bli aldri feig, gå aldri tilbake og inn i noe dogme.
”Jeg har vært med Osho og likevel har jeg ikke vært med Osho.”
Ja, slik er det. Dette er kjærlighetens paradoks. Du eier din elskede og likevel eier du ikke. Du er med din elskede og likevel er du ikke. Dette er kjærlighetens paradoks. Du kan ikke eie din elskede som en ting; du kan ikke bli en som eier – likevel på en måte eier du din elskede, og på en annen måte eier du ikke. Sannheten er at jo mer du elsker, desto mer gir du din elskede frihet. Sannheten er at jo mer frihet du gir din elskede, desto mer eier du. Jo mer du eier, desto mindre eier du. Dette er kjærlighetens paradoks.
Å være her med meg er en kjærlighetshandling. Jeg har ingenting annet å gi dere enn min kjærlighet. Jeg har ingenting annet å dele med dere enn min kjærlighet. Mens dere er her med meg vil dere være i dette paradokset hele tiden: dere vil føle at dere har vært med meg, og dere vil føle at dere ikke har vært med meg. Begge er sanne – og begge er sanne samtidig! Det er kjærlighetens paradoks.
Jo mer dere har vært med meg, desto mer vil dere kjenne at dere ikke har vært med meg. Jo mindre dere har vært med meg, desto mer vil dere føle at dere har vært med meg.
Det finnes tåpelige mennesker, mennesker som ikke vet hvordan de skal elske, de kommer og hører på meg en gang eller to og tror at de kjenner meg. Og de forlater meg med visshet, med beslutninger, konklusjoner. De vet ikke hva kjærlighet er. Så de vet ikke hva sannhet er. De kommer med visse fordommer, de tror de har forstått meg og ”denne mannen tar feil”.
Jo mer dere elsker, desto mer får dere innsikt og bevissthet, og mer og mer vil dere føle at noe mangler. ”Jeg har hørt ham, men likevel er jeg døv til hans ord” – du har virkelig hørt meg. Bare da kan denne følelsen komme. Om du hører meg og tror du har forstått, da er du virkelig døv – ikke bare døv, du er også dum.
Jeg sier noe om det ord ikke kan nå. Jeg sier noe om det endelige mysteriet. Dere kan forstå det, likevel kan dere aldri helt forstå det. Det er vanskelig å gripe, det unnslipper. Det er innen rekkevidde, men dere kan ikke gripe det. Dere kommer hele tiden nærmere og nærmere det, men dere når aldri fram. Og den dagen dere ankommer, da er dere ikke mer der; forskjellen mellom den som søker og det som søkes forsvinner. Da er dere det. Det er deg – da er dere det! Det er øyeblikket da dere er kommet til høydepunktet.
Så jeg sier deg: Gå med glede, gå med usikkerhet, gå i frihet; gå helt uavhengig av noen – det er ikke nødvendig å lene seg til noe eller noen. Bruk ikke meg som en krykke. Tillat meg å hjelpe deg til å bli uavhengig, å bli fri fra meg og bli fri fra alt. Du har ikke latt meg seile forbi. Jeg har falt som et frø inn i ditt hjerte. Bare bevitne med andakt, vent i dyp takknemlighet, og når tiden er moden vil frøet spire.
Osho
Skriv ut denne teksten