Aktuelt
Mennesket; en sofistikert maskin eller del av en større virkelighet?
Adferdspsykologi
I over hundre år var den akademiske psykologien dominert av adferdspsykologene. De mest kjente er Pavlov, Watson og Skinner. Vi har ikke noe psyke, kun det som kan observeres har betydning. Deres budskap kan kokes ned til følgende enkle setning: Kun adferd har validitet. Adferd kan undersøkes vitenskapelig gjennom stimulus og respons. Mennesket har dermed ingen innside. Denne psykologien var dominerende rundt om på verdens universiteter fram til 70-tallet.
Adferdspsykologene undersøkte først og fremst rotter. ”Rottelogiens” kunnskaper ble så overført til mennesket. Arthur Koestler skrev på slutten av 60-tallet ”the Ghost in the Machine”. Koestlers bok er på mange måter det endelige oppgjør med adferdfspsykologien, den siste spiker i kista.
I Norge levde den lenger. Mange husker Gro-saken og Sol-saken. Arne Skouen stod på de funksjonshemmede barnas side med et intenst engasjement og blottstilte en tilnærming til dem som likner mer på tortur enn terapi. Bruk av adferdspsykologiske metoder ble heftig forsvart av psykologen Willy Tore Mörch, nå psykologiprofessor i Tromsø.
Psykiatriens dilemma
Psykoanalysen var, med sine mange knoppskytinger, en motvekt mot adferdspsykologien. Psykoanalysens problem er at den aldri har vært akseptert som en vitenskap. Innen medisinen har den aldri blitt skikkelig akseptert. Psykiaterne har aldri hatt samme status som de somatiske legene, som kan tumle med aksepterte naturvitenskapelige undersøkelser.
Psykoterapi har alltid vært sett på med skepsis i legestanden. Metodikken blir ikke godkjent som akseptabel naturvitenskap. Dette har vært et dilemma både for psykiatere og psykologer. Mange har ønsket seg inn i det gode selskap, få en godkjent vitenskapelig status. Dette er også den trange døren til å få forskningsmidler. Forskningsmidler blir legitimert gjennom naturvitenskapelig metodikk. Så hvordan skulle psykiatere og psykologer komme inn i det gode selskap, få den status mange lengtet etter?
Kognitiv vitenskap
Denne vitenskapsgrenen er av relativt ny dato. Vi finner røttene til den i kybernetikken, som startet på 40-tallet. Den stod for mange viktige framskritt. Et av disse var bruk av matematisk logikk i forståelsen av nervesystemet. Kybernetikken var også viktig i utviklingen av den digitale computeren og systemteori.
På 50-tallet postulerte vitenskapsmenn en kopling mellom menneskelig intelligens og computerens funksjon. Kognisjon kan defineres som computerbearbeiding av symbolske forestillinger i hjernen. Hypotesen er at hjernen bruker sanseinformasjon og omgjør dem i en kognisjonsprosess til symbolske forestillinger. Intelligent og funksjonell atferd forutsetter en mental forestilling, symbolsk representasjon av verden. Mentale symboler står derfor helt sentralt i utviklingen av det kognitive paradigmet.
Hjernen som organ betraktes som hardwarekomponenten i informasjonsprosessen. Informasjonsprosessen, kognisjonen, er softwaren som bruker hjernen til å bearbeide informasjonen. Informasjonsprosessen er ikke avhengig av en type hardware, den kan gjerne bruke andre former for hardware. Om det er hjernen eller en computer som utfører en kognitiv operasjon spiller ingen, informasjonsprosessen er den samme. Derfor kalles denne toneangivende grenen av kognitiv vitenskap funksjonalisme.
Computermetaforen
I kognitiv vitenskap blir hjernen sett på som en computer. Det er forståelsen av hjernen som en computer som ligger til grunn for kognitiv psykoterapi. Denne behandlingsformen har hatt en ufattelig rask vekst de siste tjue årene. Den viktigste grunnen er at den har vitenskapelig legitimitet. Resultatene av kognitiv terapi kan måles gjennom empiriske undersøkelser. Kan ikke resultatene av en terapeutisk prosess måles har den liten eller ingen verdi. Det vi gjør må i den vitenskapelige verden kunne kvantifiseres. Evidens er det magiske ordet.
Problemet vi da møter er tingliggjøringen av mennesket. Kvantifisering forutsetter at noe kan predikeres. Foretar vi da en innsnevring av mennesket for å presse det inn i denne ønskede modellen?
Metaforen om hjernen som en computer har noe sant ved seg. Kognitiv vitenskap har bidradd til viktig og ny kunnskap om hjernens funksjon.
Selv om kognitiv vitenskap, i motsetning til adferdspsykologien, gir mennesket et indre og et psyke, så er en computer en maskin, selv om den er sofistikert. Newton så på universet som et urverk, kognitiv vitenskap ser på livet som en computer. Når skal vi mennesker slutte å tro at vi kan fange livet med vår fornuft?
Kognitiv vitenskap og bevissthet
I følge kognitiv vitenskap har menneskets bevissthet ingen betydning for den kognitive prosessen. Den er nærmest å betrakte som et merkelig artefakt. Kognitiv vitenskap har en helt annen oppfatning av det ubevisste enn det vi finner i psykodynamisk teori. Det freudianske ubevisste og det kognitiv vitenskap opererer med er to helt ulike fenomener. Det ubevisste i kognitiv vitenskap er ikke tilgjengelig for oss. Det er skjult nivå i hjernen hvor informasjon bearbeides. Alle som har arbeidet med mennesker i intens prosess vet at dette ikke stemmer. Vi mennesker er i stand til å hente fram det som skjules på mørkeloftet.
Forskere som holder på med emosjoner har følt seg snytt av kognitiv vitenskap. Mange av dem opplever at tanker har fått for stor betydning, følelser er bortglemt. En av disse er Joseph LeDoux, kjent forsker ved New York University, som har skrevet en bok med tittelen ”The Emotional Brain”.
Her argumenterer han for hvorfor følelser også må tas med i den kognitive informasjonsprosessen. I kognitiv vitenskap er det våre tankemønster som står i fokus. Det som bestemmer vår adferd er våre tanker. Selvfølgelig påvirker tanker vår adferd. Like selvfølgelig er det at våre følelser påvirker vår adferd. Alle som kjenner barn vet at følelser har mye større påvirkning tidlig i livet enn tanker. Vi gjorde mye før vi begynte å tenke. Det tar lang tid før denne kognitive funksjonen styrer menneskebarnet. Det er her LeDoux kommer inn og vil at også følelser skal telle. Det skulle være unødvendig å føre den diskusjonen.
Når LeDoux diskuterer bevissthet i sin bok plasserer han bevisstheten i vår hukommelse, minnebanken. Det han kaller ”her og nå” henter vi i følge ham ut av vår minnebank, hukommelsen. Det siste kognitiv vitenskap har funnet ut er at bevisstheten må plasseres i korttidsminnet. Kognitiv vitenskap, enten den er opptatt av tanker eller følelser, låser bevisstheten inn i hjernen. At den er noe mer enn hjernen og sinnet er utelukket. Det finnes da ikke et levende øyeblikk, bare et dødt, tatt ut av minnet om noe som har vært eller skal bli, en forestilling. Liv er da et epifenomen, noe på toppen av materien.
Derfor er og blir all kognitiv terapi fundert i en materialistisk virkelighetsoppfatning. Forandring er noe vi gjør, ikke noe vi er. Da kan Super Nanny komme og briljere. Det er de rette grepene som må gjøres. Vi sitter der med beundrende øyne og ser noen komme inn som en feiende tornado og ordne opp i kaoset. Da tror vi at forandring kommer utenfra. Da drukner det finstemte i mennesket. Da får ikke den lavmælte stemmen på innsiden tid og ro til å vokse fram, så vi kan eie det vi er. Ja visst skaper Super Nanny forandring. Men til hvilken pris? Flere og flere blir apatiske og tror mindre om mindre på seg selv. La oss få inn ekspertene, sitte foran skjermen en gang i uken og beundre dem når de raser rundt og ordner opp med tryllestaven, så vi kan lære hva vi skal gjøre. Forandring eller tilpasning?
Kognitiv vitenskap er forskjellig fra adferdspsykologien bare ved å ha gjort mennesket til en mer sofistikert maskin.
Det finnes alternativer
Da er det noe helt annet å lytte til den kjente atomfysiskeren David Bohm og Krishamurti diskutere sammenhengen mellom sinn og hjerne. Eller å lese A.H Almaas ord om nyere vitenskap og sjel. Hans begrep sjel bygger på forskningen til nobelpristakeren Prigonine.
I følge Prigonine har hver epoke i menneskets historie har hatt en metafor. Da den industrielle revolusjon erobret verden i det nittende århundre var det vitenskapelige bildet en maskin som til slutt kom til å stoppe opp p.g.a. varmedøden. Her har tid fått en retning, den er irreversibel.
Konflikten mellom determinisme og sannsynlighet har vært et hovedtema i vitenskapelig diskusjon helt siden den andre termodynamiske lov ble oppdaget. Einstein ga aldri opp sitt syn at universet er gitt. Han forble tro til Descartes ideer.
Prigonine skaper en bro mellom determinisme og sannsynlighet. Han søker et symbol for denne syntesen som skal representere vår tidsepoke, det nye vitenskapelie verdensbildet . Hans valg er en skulptur fra Indisk eller pre-Columbians tid, for eksempel den dansende Shiva. Han begrunner valget med den forbindelsen som finnes i denne vakre skulpturen mellom stillhet og bevegelse, tiden som evighet og tid som passerer.
Prigonine skaper en bro mellom vitenskap og mystikk
Ved sitt vitenskapelige syn åpner Prigonine opp for en forståelse som favner alle dimensjonene i å være menneske, mennesket som en del av helheten. Da kan vitenskap og mystikk møtes.
Også den kjente amerikanske psykiateren Irvin Yalom har sterke synspunkter på kognitiv terapi. Han refererer i sin siste bok, ” Terapiens gave - åpent brev til en ny generasjon terapeuter og deres pasienter”, om undersøkelser som viser at kognitiv terapi slett ikke holder det som loves. Effekten av den blir ofte borte etter en tid. Det finnes ikke noe simsalabim hva gjelder menneskelig forandring. Sann forandring er ikke noe vi blir påført utenfra, den kommer alltid fra innsiden. Utvendig påført forandring er det enkleste av alt å utføre. Mennesket er så påvirkelig. Om vi tror det skaper reell forandring er vi på farlige veier.
Tilbys kognitiv terapi anvendt ut fra en helhetlig kontekst kan den være både riktig, viktig og nyttig. Mennesker må tilbys psykologiske behandlingsmetoder som er synkrone med deres muligheter og ønsker. Pasienten skal alltid respekteres. De skal ikke bli gitt metoder fordi terapeuten tror på dem. Pasienten er alltid viktigere enn metoden.
Vi mennesker er mer enn tanker og følelser. Dette er ikke basert på tro, men erfaringer mennesker har gjort i tusener av år. Det er merkelig hvor lite menneskelig erfaring teller i den tradisjonelle vitenskapelige verden. Der blir vårt indre er et forstyrrende artefakt. Men ikke for alle. Kognitive forskere, som Dalai Lama har omgitt seg med, mener det er umulig å undersøke hjernen uten å bringe inn vår subjektivitet. Francis Varela har vært frontfiguren i denne forskningen. Hans dialog med kognitiv vitenskap gjennom vitenskapelige undersøkelser og bøker er et godt eksempel på et menneske som er åpent og respektfylt og brenner for sin sak. Gjennom Francis Varela har tibetansk buddhisme bidradd til å gi kognitiv vitenskap mer farge og nyanser.
Hvilket menneskesyn vil bringe menneskeheten videre, at vi er en sofistikert maskin eller del av en større virkelighet?
Hvilket av de to som er toneangivende i dag er det ingen tvil.
J. Sunder Halvorsen
---
Osho har dette å si:
Det er helt klart noe likt i mange ulike følelser: Det overveldende elementet. Det kan være kjærlighet, det kan være hat, det kan være sinne – det kan være hva som helst. Er det for mye gir det deg en følelse av å være overveldet av noe. Til og med smerte og lidelse kan gi den samme opplevelsen, men å bli overveldet har ingen verdi i seg selv. Det viser bare at du er en følelsesmessig person.
Dette er et typisk kjennetegn på en emosjonell personlighet. Når det er sinne, er det bare sinne. Og når det er kjærlighet er det bare kjærlighet. Det er nesten som å bli beruset av følelser, å bli blind. Og hva som enn kommer ut av det er feil. Selv om det er overveldende kjærlighet, så er handlingen som følger av den ikke riktig. Oppsummert kan vi si at når du blir overveldet av en hvilken som helst følelse mister du all fornuft, du mister din sensitivitet, du mister hjertet i den. Den blir nesten som en mørk sky du blir borte i. Alt du da gjør blir feil.
Kjærlighet skal ikke være en del av dine følelser. Vanligvis er det hva folk tror og opplever, men alt som overvelder er ustabilt. Det kommer som en vind og passerer, du sitter der, tom, knust, i tristhet og i sorg.
I følge dem som kjenner hele mennesket – sinnet, hjertet og den innerste eksistens, væren – så må kjærlighet være et uttrykk fra din væren.
Følelser er skjøre, veldig foranderlige. I et øyeblikk virker de som alt som er til.
I neste øyeblikk er du tom.
Så det første er å fjerne kjærligheten fra denne mengden av overveldende følelser. Kjærlighet er ikke overveldende. Helt motsatt, kjærlighet er en utrolig innsikt, klarhet, sensitivitet, bevissthet. Men den form for kjærlighet finnes sjelden, for få mennesker kommer i kontakt med sin væren.
Osho: OM, Shantih, Shantih, Shantih.
Skriv ut denne teksten