• forside
• gullkorn
• haiku
• aktuelt
• mnd svar
• bibliotek
• om nettstedet
• forum

Aktuelt

Holdninger til terapi

I årets første nummer av tidsskriftet Samtiden er det en artikkel om selvrealisering og psykoterapi. Det er en hudflettende kritikk av humanistisk psykologi. Den er selvopptatt og i følge forfatteren har det selvrealiserte mennesket mange likhetstrekk med en psykopat.

Det er ikke vanskelig å finne kritikkverdige forhold i praksisen av psykoterapi. Som på alle livets områder har mennesket en tendens til å misbruke seg selv og andre. En klar blindvei er å bli blindt selvopptatt. Denne tendensen finnes også i utøvelsen av humanistisk psykologi, selvfølgelig. Problemet er at vi i en periode må være selvopptatt for å kunne utvikle oss. Det tar tid se vår selvopptatthet, godta den. Først da kan vi slippe taket i den, bli mer kjærlighetsfylte. Men vi kommer ikke utenom en fase av selvopptatthet. Valget er følgende: Vil du tro at du ikke er selvopptatt eller møte selvopptattheten?

Det forundrer meg i kritikken av psykoterapi, enten den bedrives fra det ene eller andre hold, at så få våger å stille spørsmålet: Kan mennesket utvikle seg? Hvordan gjør vi det?

Er det så underlig at vi går oss vill når vi gjør våre forsøk? For hvor lærer vi om det? Ikke på skolen. Ei heller på høyskoler eller universiteter. Nå hører jeg protestene. Vi har psykologiundervisning på gymnas, vi kan bli psykologer og leger. Til og med psykoterapeuter. Men har denne læringen i snart hundre år gjort noe fundamentalt med menneskeheten?

Problemet med psykoterapi er tendensen til å forbli på det mentale planet. Forholde seg til forestillinger. Bli mer sofistikert, forstå mer, dyktigere, mer effektive. Snakke om, ikke være i.

Kroppen blir gjerne helt neglisjert i den terapeutiske prosessen. Gjør vi ikke kroppen mer flytende, mer myk, er utvikling begrenset til mental forandring. Ingenting galt med denne siden i oss, men da forløser vi bare en del av oss. Det berører ikke dypet i oss.

Hvis ikke frihet forankres i eksistensen går den seg vill. Da blir vi oppblåste, tror en masse, vet, kan etc. Det ego-sentrerte får rå grunnen.

Det er ikke lett å gå inn i smerte, møte avhengighet, hjelpeløshet, forakt, sinne, fortvilelse, frykt og håpløshet. Vi vil så gjerne være noe, føle oss viktige, ha betydning.

Det er vanskelig å slippe taket i vår symbolske forankring. Dette er kanskje den vanskeligste utfordringen i menneskelig utvikling. Utvikling krever at vi våger å omfavne den dyriske siden i oss, vår forgjengelighet, vår fragilitet, vår utsatthet, motet til å stå nakne innfor eksistensen, uten krav, uten forventninger, bare være.

Ingen lett utfordring. Å kritisere det søkende i mennesket er en enkel oppgave. Det er så mange blindveier. Vi må alle først gå oss vill, før vi finner veien.

Men det finnes noe som er sant og autentisk i tilværelsen. Den som har på sine kritikerbriller vil aldri finne det, de gjør oss blinde for det. Og nettopp det er det vi alle lengter etter.

J. Sunder Halvorsen

---

Osho sier:

Terapi er meditasjon og kjærlighet.

Terapi er dypest sett meditasjon og kjærlighet, for uten kjærlighet og meditasjon er ingen heling mulig. Når terapeuten og pasienten ikke er to; når terapeuten ikke bare er en terapeut og pasienten ikke bare en pasient lenger, men et dypt (I- thou) `jeg og du` forhold oppstår, hvor terapeuten ikke prøver å behandle pasienten; når pasienten ikke ser på terapeuten som atskilt fra seg selv… I de sjeldne øyeblikkene, da skjer terapi. Når terapeuten her glemt sin kunnskap, og pasienten har glemt sin sykdom, og det er dialog mellom to mennesker, en dialog mellom to som har kontakt med eksistensen – i det øyeblikket, mellom de to, da skjer heling. Og om det skjer, så vil terapeuten alltid være klar over at han fungerte som et hjelpemiddel for en guddommelig kraft, for en guddommelig heling. Vedkommende vil være like takknemlig som pasienten for opplevelsen. Som sant er vil terapeuten profitere like mye på det som pasienten.

Når dere behandler noen som en pasient, behandler dere vedkommende som en maskin – som en maskin som prøver å forandre seg, å finstille en mekanisme, prøve å få den til å fungere rett. Da er terapeuten en ekspert, opphengt i sin kunnskap i hodet. Terapeuten prøver å hjelpe den andre personen som om den andre ikke var en annen person, men en maskin. Han er kanskje en teknisk ekspert, han kan ha kunnskapen, men han er ikke til mye hjelp, fordi denne måten å se det på er destruktiv. Denne måten å se pasienten som et objekt skaper motstand i pasienten; han kjenner seg såret.

Har dere lagt merke til dette? Det er bare få leger du ikke føler deg ydmyket av, som du ikke føler behandler deg som en ting, som du kjenner har en dyp respekt for deg, hvor du kjenner at du blir behandlet som en person, og ikke en maskin. Og det er mer slik når det er snakk om psykoterapi. En psykoterapeut må glemme alt han vet. I øyeblikket, der og da, må han bli kjærlighet, en gjennomstrømmende kjærlighet. Der og da må han akseptere den andres menneskelighet, den andres subjektivitet. Den andre må ikke reduseres til en ting; ellers har du helt fra begynnelsen stengt dørene for å slippe til en større helingskraft. Å være terapeut er noe av det vanskeligste i verden, fordi du må vite for å kunne hjelpe, på den andre siden, for å kunne hjelpe må du glemme alt du vet. O g du må vite mye for å kunne hjelpe, og du må glemme alt det for å kunne hjelpe. En terapeut må gjøre noe som er motsetningsfylt, for bare da kan terapi skje. Når kjærligheten strømmer og terapeuten lytter til pasienten med enorm oppmerksomhet, og pasienten også prøver å lytte til sitt innerste dyp, til det ubevisste som formidler seg til ham, når denne lyttingen skjer, litt etter litt, i den dype lyttingen er det ikke lenger to personer. Kanskje det er to polariteter…

Når dere lytter til meg, så skjer det heling hele tiden. Når du lytter til meg så oppmerksomt at du er borte – uten mentale forestillinger, uten tanker – og du er blitt dine ører; du bare lytter, du absorberer… Og jeg er ikke her, og i de sjeldne øyeblikkene når du ikke er der, da er det heling. Plutselig er du helet. Uten å vite det blir du helet hver dag. Uten at du vet det er du omgitt av heling, en helingskraft omgir deg. Dine sår heler, ditt mørke forsvinner, dine begrensninger sprenges; dette er terapi.

Osho: Come Follow to You.