Aktuelt
Våre foreldre
Månedens svar er om forholdet til våre foreldre. Er det så viktig vil noen si? Når skal vi bli ferdige med disse foreldrene? Vi har funnet vår måte å være sammen. Den har vi ikke tenkt å forandre. Foreldre? I passe porsjoner takk.
For noen betyr det aldri. De har brutt med dem. Orker ikke mer. For mye vondt er blitt påført dem av de som skulle gi dem omsorg og trygghet. Andre ser dem en sjelden gang. For andre består forholdet i obligatoriske søndagsmiddager. Hytta kan være møtestedet for noen. Mange reiser en gang eller to i året til sine foreldre. Den fysiske avstanden er stor for mange. Noen renner også huset ned hos hverandre, kan ikke få nok, er helt avhengige av daglig kontakt. Det er like mange varianter som det er familier.
Atmosfæren i forholdet mellom barn og foreldre er full av variasjoner. Fra ømhet til hat . Det er også vanlig at det finnes en usynlig vegg mellom barn og foreldre. Man angår ikke hverandre annet enn på overflaten. Gjerne stilltiende akseptert. Slik var det i generasjonen før, slik er det også nå. Hver familie har sin egen historie med sin egen unike psykologiske arv.
Våre foreldre har preget oss på det dypeste. Det sitter i bein og marg på oss. Evnen til å gi barnet hva det trenger varierer og er bestemmende for hva slags pesonlighet barnet får. Men alle barn har en gang elsket sine foreldre og vært avhengige av dem på liv og død.
Vi er barn bare en kort stund, så må vi videre. De fleste vokser ut av å være bare barn. Vi skal jo bli voksne. Ta ansvar for oss selv. Stå på egne ben. Det er livets gang. Men blir barnet i oss borte? Blir den voksne egentlig voksen, eller bare litt på vei?
Vi skal ikke gå langt tilbake før generasjonene var ubønnhørlig lenket sammen, barnet fulgte den voksne, i samme mønster. Økende velstand skapte en mobilitet i samfunnet som for alvor slo ut i forrige generasjon. Generasjonene ble mindre avhengige av hverandre. Muligheter som ingen tidligere kunne drømt om ble lagt i hendene på unge mennesker.
Etter den andre verdenskrig begynte det å syde og koke, i hvert fall noen steder. Det slo ut i et flammende bål på 60-tallet. Mer frihet til å boltre seg ute i verden. For noen til å forberede revolusjonen, for andre til å la de seksuelle kreftene få et mer fritt utløp.
Bundne og innestengte krefter ble sluppet løs. Borgerskapet fikk sitt pass påskrevet. Hykleriske politikere ingen kan stole på fikk klare beskjeder. Vietnam satte sinnene i kok hos mange. Far stod mot sønn. Mange familier ble splittet. Beatles dro til India. Laing og Copper sa at psykiatrien er makt og undertrykkelse. Hair ble møtt med et rungende ja til det opprørske i unge sjeler, men også frykt og forakt. Og velstanden økte, men også nøden og fattigdommen.
Den gamle psykoanalysen ble byttet ut mot gestaltguruer og Ida Rolf. Reich ble ”in” på nytt.
Men snart flyttet nye koster inn i gamle kontorer. De framstormende unge og velutdannede måtte ha en jobb. Karrierer ventet. Det kom barn til verden. De skulle ha mat og et godt hjem. De skulle få alt det foreldrene selv aldri hadde fått. En ny generasjon skulle inn i verden. En ny menneskehet var på vei. Noe nytt var i ferd med å skje. Men så la støvet seg. Alt stivnet igjen.
Plutselig var alt som før. Kanskje ikke helt. Noen forandringer kan vi peke på. Men er de egentlig så radikale? Vi liker å se på det som store omveltninger. Visst kan vi se forandringer på overflaten. Men lite tyder på at mennesket er blitt lykkeligere. Vi har fått tusen mer ord, millioner, milliarder. Vi drukner snart i dem. Men lykke? Aldri har vi snakket mer om den. Å skape lykke er blitt et viktig yrke. Men hvor er den? Hvor er kjærligheten?
Vi har sett Golfkrigen, Jugoslavia, Sudan og Irak. Men kjærlighet?
Etter flodbølgen i Asia så vi at den kan bryte fram fra dypet. Den finnes. Det finnes nestekjærlighet. Takk og pris for det. Lenkene brytes noen ganger. Plutselig ser vi igjen et håp. Hvordan tar vi vare på den skjøre planten? Er det klima i verden for kjærlighet? Hvis ikke, hvordan skaper vi det?
I månedens svar peker Osho på forholdet til våre foreldre. Hvordan kan vi bruke det til å komme videre med oss selv? I det øyeblikket vi begynner å ta mer ansvar for oss selv, tillater oss emosjonelt å våkne til liv, vil det for alle dukke opp et spekter av følelser i forhold til våre foreldre. Det er ofte like mye forvirring som følelser som dukker opp. Hva gjør vi med alt som bobler i oss? Vi skal ikke henge rundt halsen til hverandre lenger. Heller ikke skal vi tømme vår forakt og vårt hat i hodet på dem. Hvordan forholder vi oss til dem som mennesker som samtidig tar ansvar for oss selv.
Hvordan får vi kontakt med det rommet i oss som en gang elsket dem. Det gjør nemlig alle barn. Barn er elskende små mennesker, i motsetning til de fleste voksne som har glemt det, lagt det på is eller hermetisert den egenskapen. De snakker om kjærlighet, men det er noe helt annet enn å ha et åpent hjerte. Vi trenger å finne det elskende barnet i oss. Gjennom det kan vi utvikle vår kjærlighetsevne. Den trenger vi, både i forhold til oss selv og andre. Ellers kan livet lett bli en ørken.
Vårt forhold til våre foreldre er et viktig forhold til å nå dit. Utfordringen er at vi har to par foreldre, de ytre og de indre. Bare ved å få mer bevissthet rundt dette kan vi skape et større rom i oss. Første skrittet er å fatte forskjellen mellom de indre og ytre foreldre. Så trenger vi å ta ansvar for våre foreldre på innsiden i oss. Vi må selv langsomt åpne opp til de indre rom. Men vi er avhengige et trygt miljø den første tiden. Mye blir virvlet opp.
Våre ytre foreldre kan være et viktig verktøy i denne prosessen. De er en mulighet for oss, uten at vi trenger å vikle oss inn i dem, men motsatt, vi kan bruke forholdet til dem til å vikle oss ut. Vi henger fortsatt fast i dem, både på innsiden og utsiden. Den voksne i oss skjuler et glemt barn. Vi mennesker trenger å frigjøre oss fra våre indre foreldre. Våre drama med de som står oss nær forteller det i klartekst. Vi gjenskaper hele tiden våre barndoms mønstre i våre nære relasjoner. Det er så banalt at mange ikke en gang orker å se denne enkle sannheten. Heller benekte og legge skylden på de andre. Det hjelper bare så lite.
Vår foreldre kan fortsatt gi oss noe, men på helt andre premisser enn da vi var barn. Vi kan bruke forholdet til dem til å bli mer bevisst oss selv. Våre foreldre kan gi oss mye uten en gang å vite det. I dag har vi også myndighet i relasjonen til våre foreldre. Vi kan også sette premissene for relasjonen.
Slik vi behandler dem vil vi innerst inne være i våre nærmeste forhold. I forholdet til våre foreldre får vi speilet våre begrensninger i relasjonene til andre. Fordi det er barnet i oss som ser våre foreldre og reagerer på dem, mister vi ofte de mulighetene vi har til å bruke våre foreldre til å vokse som mennesker.
J. Sunder Halvorsen
---
Osho sier:
”Hvoran startet formingen av barnet?” Den begynner med hvert barn, fordi foreldrene vil at barnet skal bli som en blåkopi av dem. Deres ego vil at barnet skal representere dem – deres filosofi, deres politikk, deres nasjonalitet, deres rase, alt. Barnet må være bæreren, et medium for alle deres ambisjoner og ønsker, av alle deres frustrasjoner, feil. De håper på følgende, ”Vi kommer til å dø, men en del av oss vil leve i barnet....så programmer barnet slik at det vi ikke har klart å oppnå, vil barnet klare”.
De prøver å dytte sine ambisjoner på barnet, slik begynner formingen av barnet. De tillater ikke barnet å være seg selv. Ingen foreldre tillater noen gang barnet å være seg selv, det har ikke skjedd til nå. Derfor lever menneskeheten i slik smerte, fordi ingen barn tillates å være seg selv. Hvordan kan det da bli lykkelig? Lykken kommer bare når du autentisk er deg selv.
- Osho: Come, Come, Yet Again Come
Skriv ut denne teksten