Aktuelt
Vestens møte med Crazy Wisdom
Da jeg her forleden fant en bok om Chögyam Trungpa, ble jeg påminnet om mestere som praktiserer ”crazy wisdom”. Den franske filosofen Fabrice Midal har skrevet den: ”Chögyam Trungpa, His Life and Vision”. Den er oversatt til engelsk og utgitt på forlaget Shambhala.
Når Chögyam Trungpa holdt foredrag kunne halve forsamlingen føle seg dypt berørt, sitte igjen med en opplevelse av å ha møtt en som levendegjorde en større virkelighet. Den andre halvdelen følte bare forakt. Dette fenomenet kalles ”crazy wisdom” i tibetansk buddhisme. Flere av de store mestrene, som Tilopa, lærte ut på denne måten. Det samme gjorde Osho. De forsøker ikke å få folk til å like seg, de tilpasser seg ikke i det hele tatt. Dette gjør det vanskelig for tilhørerne å få tak i budskapet. Hos mange kommer moralske vurderinger i veien og skaper en ugjennomtrengelig barriere. Osho gjorde dette systematisk. Han snakket først kjærlighetsfylt om Jesus skikkelsen. Kristne flokket seg rundt ham. I neste runde plukket han Jesus fra hverandre. Så forlot de ham, og følte seg forrådt. Det samme gjorde han med alle de store religionene.
Chögyam Trungpa var en viktig person for meg i flere år. Han berørte meg. Hans bok ”Cutting through Spiritual Materialism” forandret min måte å drive psykoterapi. Det var i møtet med denne boken jeg skjønte at ekte buddhisme er en form for eksistensialisme.
Chögyam Trungpa er historien om en nittenårig tibetansk munk som i 1960 flyktet fra Tibet gjennom fjellene i Himalaya. Så ung var han allerede en ledende skikkelse i Nyingma tradisjonen. De siste årene i Tibet hadde han vært med to mestere som renset ham for all tradisjonell buddhisme. I syv måneder ble han forfulgt av kinesiske soldater og kom etter en dramatisk flukt, hvor bare 30 - 40 av et følge på 300, nådde levende fram. De andre døde enten av den strabasiøse flukten eller falt for kinesiske kuler. Han kom til slutt fram til India. Derfra dro han til Skottland.
Han formidlet en form for buddhisme som var ekte vare. Gjennom Chögyam Trungpa skinte den som en nyslipt diamant.
Da jeg møtte Osho i 1977 var det ikke noe spørsmål om valg mellom de to. Det var bare å gå videre. Men Chögyam Trungpa berørte mitt hjerte og ga meg en aning om noe stort og mystisk, et kraftsenter. Så jeg kjenner stor takknemlighet til ham.
Da et norsk tidsskrift for noen år siden skrev om ham nærmest som en falsk guru, alkoholdrikkende og umoralsk, og anklaget ham for å utnytte andre ble jeg opprørt. Det var helt uforståelig at noen kunne komme med slik anklager. Siden er jeg blitt mer vant til at det blir skrevet slik, uten å ta så mye notis av det. Så får de mene det. Men å ta avstand fra Chögyam Trungpa er ikke noe norsk fenomen.
Det er ofte våre moraloppfatninger og idealer som gjør det vanskeligst for oss å se klart. Chögyam Trungpa røkte og drakk alkohol. Helt bevisst la han fra seg den oransje munkedrakten og ble helt vestlig i sitt levesett. Bare slik følte han at det var mulig å møte folk. Men han svek aldri kjernen i buddhismen. Aldri. Han var mer sann mot den enn noen.
Det er så vanskelig for oss å forstå at moral ikke er noe vi trenger få utenfra. Moral er et substitutt for ikke å stole på oss selv, at vi innerst inne er utrygge barn. Dette er også kjernen i psykoanalysen. Problemet er bare at den ikke har noe mer å gi oss enn psykologi. Vi er bare kropp og sinn. Den gir ikke mennesket storheten som ligger gjemt i form av et frø.
Mysterietradisjonene forankrer oss i en dypere eksistens. Får vi kontakt med den har vi en indre moral som er i stand til å vite hva som er rett og galt. Som både er intelligent og har hjerte. Vi mennesker er dypt moralske i vår essens. Den lærte moralen vet vi er tynn. Skrap litt på overflaten så er den borte. Men den forherliger vi. Med den ene hånden er vi moralske, med den andre gjør vi det motsatte. Menneskelært moral har vi aldri kunnet stole på. Det vet vi. Men vi fortsetter likevel å preke slik moral. Til ingen nytte.
Chögyam Trungpa sitt budskap er enkelt. Lev i verden, her og nå. Det er ingen ”path”, vei, bare eksistensen som konstant inviterer til å penetrere dypere, akkurat her og nå. Ingenting er hellig. Det finnes ingen spirituelle opplevelser, alt er her og nå, i det levende som omgir deg. I din egen hverdag finner du alt, det er opp til deg.
Det er spirituell materialisme som fratar oss muligheten til å åpne døren til det autentiske i oss, til å være søkende. Egosentrerte former for spiritualitet finnes ”en masse”. De fleste lover lykke, status og velstand. Å være søkende er å gi opp håpet om lykke og evig trygghet. Livet er usikkert, vi vet aldri, det finnes ingen trygghet eller visshet. Innerst inne er vi alene, vi dør alle alene.
Noe av det mest gripende ved Chögyam Trungpa er hvordan han lærte ut de tre yanas i buddhismen. Buddhistene har slåss om dette i to tusen år. Hva er den rette lære? Tibetanerne ser gjerne på mahayana og vajrayana som mer sofistikerte og avanserte. De ser ned på hinyana som praktiseres i Thailand, på Shri Lanka og i Burma. De på sin side ser de på sin buddhisme som den opprinnelige og rene lære.
Chögyam Trungpa lærte folk at først må dere gå gjennom hinayana. Bli kjent med eget sinn, nevrosen. Du må først bygge grunnmuren i huset ditt. Oversatt til vårt språk anbefalte han først en terapeutisk vei. Du må åpne alle dine stengte dører. Se på dine relasjoner og ditt forhold til kroppen. Bli levende, mer flytende. Når du er blitt glad i deg selv kan du gå til mahayana, bli en boddhisattva.
Det er umulig å hjelpe andre før du har lært å elske deg selv. Du bare forstyrrer andre om du har unngått hinayana. Han peker på at det er en vanlig felle å lovprise meditasjon før grunnmuren er bygd. Det hjelper så lite å sitte når fundamentet er stivt og livløst. Da lurer du deg selv. Gjennom mahayana lærer du først å elske deg selv. Så kan du praktisere kjærlighetsfylt medfølelse med andre. Åpne hjertet til eksistensen og medmennesker.
Vajrayana, den større virkeligheten er ikke hinsides, det er juvelen i buddhismen som omgir oss, nærer oss, er så nær. Hinayana er veien til å forstå sinnet, mahayana våre følelser. Når dette er modent i oss kan vi nærme oss det større rommet, vajrayana, det uendelige rommet, det navnløse, Væren.
Hans lære var ikke tilstivnet. Vi må bevege oss med letthet mellom de tre yanas. Han var også kritisk til buddhismen, inkludert den i Tibet. Dalai Lama oppsøkte denne orginale mystikeren mange ganger for å få råd.
Det er ikke rart at folk elsket og hatet ham. Det er skjebnen til alle store mestere. Det finnes en rikdom i hans arbeide som bare så vidt har begynt å komme tilsyne. Det er skatter gjemt som kommende generasjoner vil få glede av. Et eksempel er Maitri terapi, Space therapy.
Han utviklet det på begynnelsen av syttitallet da folk med store psykiske forstyrrelser begynte å komme til medistasjonssentrene. Det var feil å gi dem meditasjon i følge Trungpa. Ved å lære dem å forholde seg til rommet kunne de få støtte til å forandre sinnet. Maitri terapi er en måte å bruke rommet til å myke opp sinnet, gjøre det mindre hardt og stivt.
Chögyam Trungpa sa at vår tid er unik fordi den tvinger oss til å møte avgrunnen i tilværelsen. Vår tid er blitt avkledd gamle strukturer som ga oss en følelse av tilhørighet og trygghet. Vi kan gå vill i rus, ting og status, vi kan også gå inn og få kontakt med det som er mer gjennom meditasjon. Derfor trenger verden mer enn noensinne meditasjon.
Osho sa det samme i tretti år.
J. Sunder Halvorsen
---
Osho sier:
Verden er gal. Sett fra uskyld, den som er barnets uskyld, går veien i to retninger. Enten ender dere opp i det galehuset dere kaller verden. Eller om dere beveger dere i en annen retning, og veien er tilgjengelig, kan dere få dyp visdom og bli opplyste. Dere må bare huske hva som er forskjellen mellom disse to veiene. Veien som går til galehuset, det store galehuset dere kaller verden, er full av folk. Unngå flokker. Vær sikre på at der alle går er feil vei. Alminnelig logikk sier, ”Det er den riktige veien, fordi alle er på den, hvordan kan den da være feil vei?”
Men jeg sier til dere: Finn veien ingen andre går. Da har dere alle muligheter til å bli vise. Det første skrittet tatt alene er det riktige skrittet mot å blomstre som menneske. Det er de feige som går med flokken. Jeg har aldri hørt om feiginger som blir opplyste. De kan bli kristne sauer, men de kan ikke bli løver. Og jeg vil at de som er med meg blir løver. Velg en vei som tar dere dypere og dypere inn i å være alene. Velg en vei som ikke er tradisjonell, som ikke er ortodoks. Velg en vei som er revolusjonær. Hvert skritt er et opprør mot fortiden og det gamle. Den gamle skiten gjør hele verden gal.
På denne veien er dere ikke lenger kristne. Det er umulig å være det, å være kristen er å være del av flokken. Dere er ikke lenger hinduer, for dere er ikke lenger en del av flokken, dere er individer. Og bare individer har noen gang blitt opplyste. Flokker blir aldri opplyste. Bare individer, bare mennesker som har mot og vilje til å være alene er i stand til å stoppe virvaret i sinnet og synke ned i sin egen uskyld.
Jo dypere dere går inn i dere selv, desto renere vil kilden til bevissthet dere finner være. Når dere kommer til sentrum i egen væren, har dere nådd universets sentrum. Da blomstrer visdommen, da blir dere opplyste. Dette er en gjenfødelse. Du dør som verden alltid ønsket du skulle være og finner det eksistensen alltid har lengtet etter at du skulle bli. Eksistensen gir dere alt dere spør og har lengtet etter.
Osho
Skriv ut denne teksten