Aktuelt
Om tomhetens psykologi
Månedens svar fra Osho er om tomhet. Han sier tydelig ifra at vi må omfavne vår tomhet, verdsette den, glede oss over den, si ja til den. Den er døren til det meditative rommet i oss.
Tidlig på 90-tallet kom jeg i kontakt med A. H. Almaas gjennom hans bøker. Det ble klart for meg at hans tilnærming til utvikling er det Osho kaller ”Psychology of the Buddhas”. Tomhet er et nøkkelbegrep i ”The Diamond Approach” som Almaas kaller sin opplevelsesnære forståelse av menneskelig utvikling. Opplevelsesnær betyr at det er en forståelse uten abstraksjon. Det er levende strukturer som er direkte tilgjengelige for oss, de fine trådene som binder sammen alt levende.
Mens psykologiske teorier ser på personligheten som vår dypeste identitet oppfatter ”The Diamond Approach” den som et skritt på veien, en nødvendig klesdrakt vi må ha på for å bli loset gjennom og overleve barndommen. Personligheten er første skrittet i å bli menneske. Men vi trenger å komme videre. I ”Pearl Beyond Price” beskriver Almaas prosessen hvor personligheten går utover seg selv, hvordan vi får kontakt med en dypere natur, vår essens.
Men veien til essens er gjennom tomhet. Personligheten er ikke det dypeste i oss, under den ligger tomheten. Den første tomheten vi møter på reisen inn er en negativ tomhet, en mørk tomhet. Den tomheten kom da vi mistet kontakten med vår essens som barn, sjelen. Da vi ble tvunget til å velge utsiden, vår overlevelse, og måtte gi opp vår kontakt med en dypere natur i oss. Tapet av denne kontakten er en enda dypere smerte enn vår psykologiske smerte, alle de traumer som ble påført oss gjennom sosialisering.
Personligheten er det som fyller ut disse tomme hullene i oss. Derfor kaller og Almaas sin forståelse av menneskets utvikling ”the theory of the holes”. Personligheten er et substitutt for en dypere virkelighet. Et substitutt barnet trenger som en beskyttelse for en ekstrem sårbarhet. En kokong det må beskyttes med for å kunne utvikle bevisstheten, en dualistisk bevissthet. Personligheten er derfor ikke noe vi skal ta avstand fra, den er et helt nødvendig skritt på veien. Gjør vi den til mer enn det skaper vi problemer. Det er menneskets problem.
Første gang noen fikk kontakt med essens i en gruppe gjorde et sterkt inntrykk på meg. En middelaldrende kvinne klaget over år med depresjoner og manglende energi. Hun opplevde å sitte helt fast, umulig å komme videre. Vi gjorde body-work, det var så vidt hun orket å være med. Men både Jyoti og jeg støttet henne så godt vi kunne. Ikke til å yte mer, men bare akseptere sin tilstand. Plutselig var det som en transformasjon skjedde. Hun fikk kontakt med en uutømmelige energi. Hun ble glad, full av glede, uttrykte seg plutselig som et vitalt barn. Hun hadde fått kontakt med sin essensielle kraft. Hun hoppet rundt i rommet, jordet og strålende.
Men kontakt med essens betyr ikke at vi eier den. I glimt har vi alle hatt kontakt med den. Denne kvinnen mistet gradvis kontakten. Etter noen uker var hun tilbake i lidelsen. Det krever en dyp og vedvarende forpliktelse til egen vekst å gjøre et indre arbeide.
Fraværet av kraftessens uttrykker seg gjerne som kraftløshet. Kraften kommer bare om denne tilstanden blir akseptert. De fleste slåss mot den, vil ikke ha den, ønsker noe annet. I det ligger en kamp mot deler av seg selv, det hjelpeløse barnet. Sjølforakt og sjølhat er ofte ingrediensene i denne krigen. I psykologisk arbeide kommer man på et visst punkt til tomheten. Veien videre går gjennom å møte tomheten.
Andre essensformer vil først manifestere seg som opplevelsen av mørk tomhet. Den største utfordringen er det narsissistiske såret i oss, hullet etter sjelens selv. Dette såret kommer først som smerte. Derfor er det vanskelig å møte, lett å skyve bort. Vi beskytter oss som desperate for å slippe kontakt med det. For mange søkende slutter reisen når de møter det narsissistiske såret. Noen mysterietradisjoner kaller det og ”the dark night of the soul”. Bare når vi klarer å møte den negative tomheten i oss vil rommet igjen bli fylt med essens. Da kan vi kalle rommet meditativt.
Psykisk og somatisk lidelse er ofte reaksjoner på kontakt med negative rom. Depresjoner og angsttilstander er ofte flukten fra dette rommet. Kroppssmerte fra tilstander som fibromyalgi er det samme, organismiske reaksjoner på kontakt med negativ tomhet. Men verken tradisjonell psykologi eller moderne medisin aksepterer at mennesket har en dypere natur. Den døren er stengt.
I arbeidet med oss selv kommer det til et punkt hvor vi må legge våre barndomstraumer bak oss. De kan bli en hindring til vekst om vi elter dem om og om igjen. Denne evige repetisjonen av våre relasjoner til våre mødre og fedre er ofte uttrykk for angsten for å møte tomheten. Den skepsisen som finnes mot psykoterapi er derfor forståelig. Men møter vi ikke våre egne indre knuter kan terapeutiske tilnærminger som kognitiv terapi eller psykofarmaka bare hjelpe å forskanse oss mot tomheten. Det er ingenting galt med disse terapeutiske metodene. Det er presentasjonen av dem som løsningen og sannheten som er skremmende. De representerer en reduksjonisme av mennesket som styrer oss i retning av roboter og maskiner. Brukt klokt kan de være til hjelp og støtte, i ukloke hender tar de fra mennesket muligheten til å ta ansvar for eget liv. Det er anti-terapeutisk.
Den kortvarige lykken vår personlighet kan gi eller all lidelsen den også kan skape må vi slippe taket i og dukke ned i tomhet, først den mørke, så den som åpner døren til sjelen, hvor vi bare er, om vi skal få kontakt med det meditative rommet.
Denne prosessen er Selv-realisering, få kontakt med et Selv som allerede var der i barnet, men som det måtte gi opp for å kunne overleve. Derfor er Osho`s foredrag i månedens svar så viktig, det peker mot en tomhet som kan åpne døren for oss mennesker til en dypere virkelighet som finnes gjemt i oss alle.
J. Sunder Halvorsen
---
Osho om tomhet:
Når jeg sier tomhet er lykksalighet så sier jeg ikke at tomhet er full av lykksalighet – misforstå meg ikke. ”Tomhet er lykksalighet” gjør dere ganske enkelt oppmerksom på at de er synonyme. Dere kan kalle det tomhet eller dere kan kalle det lykksalighet, ordene er synonyme. Tomhet er lykksalighet fordi ingenting der kan kjede dere, gjøre dere sløve, skape angst i dere, gjøre dere redde og fortvilte. Det finnes ingenting der! Fordi det ikke finnes noe der, fordi sinnet er borte kalles den tilstanden lykksalighet. Man kan kalle den tomhet, man kan kalle den lykksalighet; dette er bare to uttrykk for det samme fenomenet.
Buddha insisterer på å kalle det tomhet, shunyata, og Upanishadene understreker at det er lykksalighet – og de snakker om det samme fenomenet. Buddha`s insistering på tomhet er mye bedre for den er til større hjelp for dere. Dere vil misforstå Upanishadene fordi Upanishadenes måte å si det på er positiv. Der blir det sagt lykksalighet og det vil vekke grådighet i dere; dere begynner å søke etter lykksalighet. Dere er fulle av lidelse og ønsker lykksalighet, dere begjærer lykksalighet; dere begynner å gjøre alt for å forbedre tingenes tilstand så dere kan bli lykksalige. Dere går dere vill på grunn av ordet ”lykksalighet” og det positive rundt det.
Å kalle det tomhet er så viktig, fordi ingen ønsker tomhet. Det skaper ingen grådighet i dere. Hvem hungrer etter tomhet? Alt det negative forbundet med det ødelegger grådighet, begjær, ambisjoner, ego..
Jeg prøver å forene de to, føre dem sammen. Når jeg sier at lykksalighet er tomhet – så blir det en ny prestasjon. Upanishadene sa det er lykksalighet. Buddha sier det er tomhet. Dere har rømt bort fra begge; jeg prøver å få tak i dere fra begge sider. Jeg sier tomhet er lykksalighet, lykksalighet er tomhet.
Osho: I am that
Skriv ut denne teksten