Aktuelt
Følelser – venn eller fiende?
For kort tid siden leste jeg siste nummer av Psykisk helse, Nr. 1/2004. Det er utgitt av Rådet for Psykisk helse. Finn Skårderud forteller i sin spalte ”fra divanen” om raseri. Bl.a. skriver han om mytene rundt å leve ut raseri. Forskning viser, i følge ham, at dette bare forlenger sinne.
Et annet sted i bladet omtales en bok av tyske Stefan Klein. Han lover oss med ti råd å finne lykken. Du skal holde oversikt over dine lykkelige øyeblikk. Registrer dine negative følelser, men la deg ikke rive med. Raseriutbrudd og gråtetokter hjelper ikke, du bare sementerer dem fast.
Det er ikke noe nytt at det advares mot følelser. Psykoanalysen og psykiatrien har en lang historie av å ville kontrollere følelser. Frykten for sterke følelser henger i veggene. For Freud representerte følelser en sikkerhetsventil mot utålmodige og frustrerte lengsler i det ubevisste under press fra lystprinsippet. Følelser må temmes og kontrolleres for å hjelpe egoet til å finne et kompromiss.
Synet på følelser som noe negativt og farlig har en lang historie. De blir gjerne sett på som potensielt forstyrrende og truende for vår mentale helse. Vær fornuftig! Behersk deg! Nå mister du kontrollen! Er du gal! Hvem har ikke hørt dette. Denne oppfatningen har aldri forlatt oss, den er på full fart tilbake, nå støttet av kognitiv psykologi og den alt for ofte bejaende medisinske psykiatri. Nå kaster man også inn at forskning viser at følelser er farlige, som Skårderud gjør. Da må det jo være sant. For forskning er synonymt med sannheten. Man trenger ikke en gang oppgi kilden. Det magiske ordet forskning holder.
Både Freud og Sartre mente at handling og følelser er motsetninger. Følelser oppstår bare når handling hindres. Deres forståelse av konfliktteorien var forskjellig. For Freud lå forklaringen i lystprinsippet. Når denne basale driften var transformert, slik at energien i handlingen som fulgte kunne påvirke og forandre omgivelsene, var den fri for følelser. Dette var en handling som hadde en hensikt. Sartres teori er basert på observasjon av voksne. Han mener at følelser er et forsøk på å forandre verden med magi når vi ikke lenger klarer å forholde oss til virkeligheten.
Så kom Ernest Schachtel med sin bok Metamorphosis på slutten av 50-tallet og satte spørsmålstegn ved alt dette. Alle handlinger har en følelsesmessig tone sa han. Mennesket er et følelsesvesen. Til forskjell fra dyrene er mennesket en åpenhet mot verden. Følelser knytter mennesket til verden og gir det dybde og mening. Radikalt. Merkelig nok er hans synspunkter fremdeles det. Det etablerte synet på følelser er også i dag preget av menn som vet bedre. De retter sin korrigerende pekefinger mot disse farlige og desintegrerende kreftene vi må være på vakt mot..
Har man i sitt profesjonelle yrkesliv vesentlig arbeidet med psykisk sykdom kan en slik holdning forstås. Når den psykiske strukturen er skjør kan sterke følelser desintegrere et menneske og skape både angst og psykose. Men fra det ståstedet kan man ikke generalisere om menneskelige følelser.
Striden om hvilken betydning følelser har er dypest sett en konflikt mellom det mannlige og det kvinnelige i tilværelsen. Ulikheten mellom kjønnene har biologiske røtter. Det er ikke nødvendig å peke på historien om undertrykkingen av kvinnen og deres emosjonalitet, den er vel kjent. ”Hysteriske kvinnfolk!” Denne ulikheten mellom kjønnene er også blitt sementert fast i sosiale strukturer. Taoistene i Kina forklarte dette som mannens frykt for kvinnen, hennes kropp og seksualitet. Det samme synet finner man igjen i moderne utviklingspsykologi. Ernest Becker har utdypet dette i sin Pullitzerpris belønte bok ”The Denial of Death”.
Man skal ikke ha lang erfaring i nære relasjoner med kvinner for å vite at de raskere og med større selvfølge uttrykker seg gjennom følelser. Hvilken mann har ikke følt seg dum og hjelpesløs da, eller rasende. Men kvinner kan også miste seg selv i følelser, drukne i dem. Så følelser kan både være en ressurs og en blindvei. Det kommer helt an på hvordan vi forholder oss til dem. Følelser og makt har sin egen historie mellom kjønnene. Som alt annet kan de brukes og misbrukes. Det er opp til oss.
Mannen på sin side har med sin fornuft bidradd både til å skape himmel og helvete. For vitenskap og teknologi er velsignelser om de blir brukt riktig. Anvendt feil kan de ødelegge betingelsene for liv. Alt for mye av mannens bidrag handler om denne siden, helvete. Men det mannlige og det kvinnelige er ikke bare biologi, det er også psykologi. Både mann og kvinne har begge poler i seg. I dag ser vi klart tendensen til at mange kvinner kopierer det mannlige. Makt og karriere. De skal i dag både oppfylle det mannlige og det kvinnelige idealbildet. Er det rart det blir en konflikt og tidsklemme? Et umenneskelig krav.
Mannens historie er fremfor alt om kontroll og makt. Den gjelder fremdeles, kanskje ikke like tydelig, litt mer avrundet og polert. Men borte, nei. Makt er mannens legale narkotiske stoff. Det gir en rus som får mange menn til å bli dårer. Det betyr ikke at det er noe galt med makt, men mannen har aldri lært seg til å bruke den klokt. Det må finnes makt i et samfunn, men når ingen kan forvalte den må det også føre til kaos.
Følelser brukt riktig bringer mennesker nær hverandre, skaper gjensidig respekt, leder til sårbarhet og åpenhet, et menneske som åpner seg mot verden og andre. Dette er kvaliteter verden sårt trenger. Men vi får ikke disse kvalitetene om vi ikke utforsker både lyset og mørket i oss. Derfor handler advarslene om følelser fra psykiatere og psykologer om uvitenhet, skjult behov for kontroll og generaliseringer om følelser ut fra feil ståsted. En som ennå ikke kjenner sitt eget raseri fra innsiden er ikke kompetent til å si noe om raseriets mange ansikter.
Forleden dag fikk jeg et langt brev fra en pasient. Han er mann i voksen alder som lenge har slitt med sinne. Han har mye av livet sitt gått rundt og vært rasende på verden. Da jeg møtte ham første gang så han ut som en stålfjær. Livredd nærhet og følelser. Men sinnet lå som en sky rundt ham. Han skjønte at han hele livet hadde rømt fra seg selv. Vært på flukt. Det lå en lengsel i ham etter å leve, få nærhet, uttrykke ømhet. Men raseriet stoppe ham alltid som en mur, en vegg som reiste seg, en hindring i å uttrykke og vise kjærlige handlinger. For å finne ut hva som var bak den veggen måtte han inn i raseriet, bli kjent med det, utforske det. Ord er ikke nok i forhold til så sterke krefter. Nå ser han at bak den massive veggen er et menneske, han selv, som er livredd avhengighet og hjelpeløshet. Men nå kan han begynne å nærme seg både seg selv og andre.
Det er ikke snakk om å dyrke raseriet. Men hvordan kommer man utenom å bli kjent med disse kreftene? Han kan nå se at raseriet holdt ham oppe, ga ham den illusoriske følelsen av kraft, pseudokraft. Bare ved å gå inn i raseriet kunne han avsløre falskheten i det, transformere det. Han er på vei til å bli et helt menneske, del av et større fellesskap, som kan gi noe og få noe fra andre.
For en tid siden opplevde jeg en kvinne som i en gruppeterapi møtte sterk angst. Hun ville flykte, det ble for smertefylt å møte angsten. Da hun klarte å romme angsten ble hun klar over at bak den lå historien om seksuelt misbruk. Hun er godt over femti år. Hele livet har dette kastet en skygge over alt. Hun har visst det hun så, trodde hun var ferdig med det. Men skjønte da angsten kom at hun ikke før da virkelig kom i kontakt med det. Utenfor følelsesmessig kontakt med traumet fantes ingen mulighet til heling heller. Slik kan fornuften lure oss, grundig også.
Det står videre i Stefan Klein`s ti råd at sterk gråt er farlig, du kan sementere den fast. Selvfølgelig kan gråt også misbrukes i den forstand at den ikke virker forløsende. Gråt har mange kvaliteter ved seg. Det kan blandes inn behov i den som hindrer forløsning. Jeg har møtt flere mennesker som ikke har maktet å sørge. De har lagt lokk på sorgreaksjonen av ulike grunner. Det er som å hermetisere livet, begrave seg levende. Nettopp å få hjelp da til å få kontakt med den forløsende gråten slapper av hele organismen, bringer det autonome nervesystemet tilbake i balanse, skape psykisk velvære og gir en følelse av å komme tilbake til seg selv.
Det er ikke uvanlig at mennesker som har mistet en nær person får tilbud om angstdempende medikamenter. Selvfølgelig kan det være situasjoner hvor dette er riktig. Men jeg har også møtt mennesker hvor jeg har undret meg over hvem sine følelser som skal dempes.
Jeg lurer faktisk på hvilken erfaring disse forskerne og psykiaterne har som skriver om hvor farlige følelser er? Har de direkte arbeidet terapeutisk med følelser? Eller har de møtt dem med forutinntatte oppfatninger? Mange snakker om følelser, men er lite i dem, eller redd nakne følelser.
Det er umulig for en pasient å komme fram med innestengte følelser om ikke terapeuten kan romme uttrykket deres. Det er forutsetningen for å skape en ramme hvor det psykoterapeutisk kan bli en bevegelse, en utvikling. For det er selvfølgelig ikke meningen at folk skal fortsette å kaste ut følelser. Men i første runde er det noen ganger nødvendig for å bli kjent med det som holdes tilbake. Siden er det terapeutiske arbeidet om å kunne romme følelser, bli kjent med følelsers fenomenologi. Erfare at følelser hele tiden forandrer seg. Livet lever i oss. Kontakt med følelser er om å bli mer levende. Være i kroppen og strømmen av følelser som hele tiden er i forandring. Være i livet, sammen med andre og alene. Til syvende og sist handler konflikten mellom fornuft og følelser om livet, skal vi si ja til det, våge å bli mer levende, eller skal vi prøve å kontrollere det. Det siste er et håpløst prosjekt, menneskets hybris. Ingenting annet, skjult bak det finner vi et forskremt lite barn.
Så etter hvert langsomt kan vi gå bakom følelsene. Vi oppdager også at de fleste av våre følelser er en form vi er i. De er betingede. Sjelden uttrykker vi rene følelser. Men når vi kjenner ren glede boble i oss gjør det så inderlig godt, vi blir så levende og tilstede. Men også rent og klart sinne kan være slik. Men hvor ofte kommer det fram? Når lærte vi det? Visst er vi mer levende når vi uttrykker følelser enn når hodet kontrollerer og bestemmer. Men like fullt er det som oftest en form.
Skal vi erfare storheten i å være menneske må vi utforske våre følelser til dypet. Da kommer vi til tomheten. Den er ikke som eksistensialistene trodde den ytterste utpost, hvor angst og meningsløshet rår. Den mørke tomheten er døren til noe større. Ikke gjennom magiske forestillinger. Men gjennom erfaring når vi står nakne i vinden og kjenner eksistensens kalde gufs, vår hjelpeløshet og avhengighet. I den åpner døren seg til noe mer og større, væren, being.
Den amerikanske psykiateren Mark Epstein har i sin bok ”Going to Pieces Without Falling Apart” beskrevet mennesket og utvikling fra et buddhistisk perspektiv. Om vi bare åpner oss selv mot eksistensen og lar oss smelte inn i den kan vi få glimt i vår hverdag av det tidløse som omgir oss. Slik kan vi bli del av noe større enn oss. Men vi trenger kontakt med følelser for å smelte den pansringen vi har skapt rundt oss selv, beskyttelsen vi har skapt for å åpne opp døren til mysteriet, til undringen. Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Hvordan skal jeg leve livet?
Det er trist at psykologi og psykiatri har klemt seg inne i så trange rom. Det er ikke plass for menneskets storhet, eksistensens uendelige letthet og mysterium.
J. Sunder Halvorsen
---
Det største problemet for nåtidens person, det moderne mennesket, er at hjertet ikke lenger slår. Det er innelåst i hodet. Vi blir mer og mer opplært til å fungere etter hodet, og hjertet blir forsømt, ikke tatt hensyn til. Det er ingen opplæring i hjertets vei, ingen veiledning for hjertet; ingen skole, ikke noe universitet bryr seg om hjertet. Når det gjelder følelser er vi barbariske, verre enn barbariske. Hele vår kultur dreier seg om hodet, så hodet blir for tungt og hjertet skrumper. Slik skal det ikke være. Dette er den største ulykken som har skjedd i historien om det menneskelige sinn, om bevissthet. Vi er for mye oppe i hodet, for mye er investert i hodet; hjertet er forsvunnet i bakgrunnen. I virkeligheten har vi gått forbi det, vi har ikke en gang passert gjennom det.
Vi tillater ikke følelser. Et menneske med følelser blir oppfattet som svakt, mennesket uten følelser virker sterkt. Vi lærer å være ikke-emosjonelle. Vi lærer folk at de ikke skal gråte, ikke le for høyt. Vi lærer folk at de skal være i full kontroll. Og om dere er i kontroll vil dere ikke oppleve kjærlighet – for kjærlighet kan bare skje i en tilstand av ikke-kontroll.
Kjærligheten er større enn dere; dere kan ikke kontrollere den. Om dere vil kontrollere, kan dere bli fanget i hat. Hat kan kontrolleres; hat er mindre enn dere. Kjærlighet kan ikke kontrolleres; kjærlighet er større enn dere. Prøver dere å kontrollere kjærlighet mister dere alle muligheter. Dere vil bli kjærlighetsløse vesener – og det er slik et dødt menneske er: et kjærlighetsløst menneske som eksisterer i hodet og har glemt sitt hjerte.
Osho - fra foredrag om den indiske mystikeren Kabir
Skriv ut denne teksten