Aktuelt
Foreldre og konfrontasjon
Skal vi konfrontere våre foreldre med den oppdragelsen vi har fått, de feil som ble begått mot oss, de sår som ble påført oss?
Dette viktige spørsmålet ble stilt på forumet nylig. Det er så fint at det skapes en anledning til å dele synspunkter og erfaringer rundt et så sentralt tema. En eller annen gang i voksen alder er denne problemstillingen aktuell for de fleste mennesker. Den aktualiseres når vi blir bevisst hvordan vi er blitt behandlet i barndommen av våre foreldre.
De kan ha misbrukt oss? En sjokkartet erkjennelse å få. Er det sant? Stemmer det? Hvordan kunne de? Sinne, hat, fortvilelse, smerte og svik velter opp. Eller. Var de virkelig til stede for meg? Elsket de meg? Var de mer opptatt av seg selv og sine behov? Det kan virke som de var mer barn enn voksne.
Plutselig blir det klart at dine foreldre ikke elsket hverandre. De levde i forskjellige verdener. De klarte ikke å være ærlige mot hverandre. Nå forstår du som voksen hva det har betydd å vokse opp hvor kjærligheten manglet. Atmosfæren var preget av sorg, sinne, savn, kulde og svik. Dette har satt sine spor i deg. Du har ikke erfart hva kjærlighet er. Du er kanskje blitt redd den? Flykter fra den? Nærhet skremmer? Eller du kontrollerer panisk?
Du har trodd du har hatt en lykkelig barndom. Den illusjonen har du hatt siden tidlig barndom. Så sprakk illusjonen. Du ser hvor mye du tilpasset deg, frykten i dine foreldres øyne. Eller du ser manipulasjonen og misbruket av makt. Bak strengheten og reglene skjuler det seg to redde mennesker, som ikke var voksne.
De ga deg alt du ønsket deg. Du skulle fram i verden, bli noe. De levde gjennom deg. Skjøv deg foran seg. Du trodde de elsket deg. Nå strever du med å ha kontakt med dine behov, vite hva du vil og ønsker, hva som er riktig for deg.
Historien om barndommen er like mange som det er mennesker. Hva gjør du når du blir bevisst hva som skjedde med deg som barn? Det er spørsmålet. Ser du klart er det åpenbart at mønstrene du er blitt bevisst går bakover i generasjoner. Hver generasjon lever ut sine egne foreldres mørke. Vi er lenket sammen i dette mørket.
Alle foreldre ønsker sine barn det beste. Når de kommer til sine mørke flekker har de ikke fått det de trenger for å møte deg som barn. Da holder ikke intensjonene, du blir ikke sett, deres forestillinger og illusjoner tar over. De fanger deg også, du er så formbar og sårbar.
En ting til. Du elsker dine foreldre, forguder dem og er totalt avhengig av dem.
Den viktigste utfordringen må være å bryte kjeden som går bakover i generasjoner. Fri deg fra lenkene. Hvordan gjøre det? Ingenting er lettere enn å vikle seg inn i igjen. Der ligger den største faren ved den begynnende bevisstheten som kommer om oppveksten. For så mange sterke følelser ligger begravd i dypet.
Utfordringen er å ta ansvar, ikke vikle seg inn.
Konfrontere? Klandre? Uttrykke et skjult hat? Skamgjøre? Hevne seg i forestillingen om rettmessig å stille dem til ansvar? Tråkke på dem? Føle behov for å bli møtt, bli sett? Er det barnet eller den voksne som styrer?
Du er i den situasjonen at du må si fra til dem for å kunne eie din virkelighet, deg. Du gjør det for deg. Ikke mot dem, eller for dem. Hva er sant?
Ser du barnet i dine foreldre? Hjelpeløsheten, frykten. Kan du finne det rommet i deg hvor du elsker dem? Din kjærlighet.
Med alle sine feil og mangler kan de uten å vite det være med på å gi deg tilbake til deg. Du kan få noe fra dem uten at de gir noe. Bare ved å være rundt dem kan du lære ufattelig mye om deg.
Det finnes ikke noe svar du kan få utenfra på alle spørsmål rundt dette. Snu på alle steiner, la deg modnes av de to relasjonene i livet som sannsynligvis har preget deg aller mest, ta deg tilbake gjennom dem.
Det er å ta ansvar.
J. Sunder Halvorsen
---
Noen vignetter fra Osho om foreldre:
Hvert eneste barn må velge å stå opp mot sine foreldre. Bare slik kan et barn utvikle en personlighet. Hvis barnet hele tiden sier ja til faren, ja til moren, alltid sier ja og aldri sier nei vil det aldri få noen ryggrad. Da får ikke barnet noen sjel. Da blir barnet bare en forlengelse av foreldrene. Det gjør vondt, er ydmykende. Det er ikke bare tilfeldig at vi har kalt Gud far. Det er samme dramaet utspilt på et kosmisk plan.
Mennesket er fremdeles barnslig. For å få kontakt med væren må mennesket fortsatt si nei. Et menneske er modent når det er i stand til å være og kan si ja. Forsøk å forstå dette. Et barn må si nei til sine foreldre, tusen og en ganger må det si nei, fordi det er den eneste måten det får kontakt med ”Jeg er.” Noen ganger må barnet si nei mot sitt eget velbefinnende; noen ganger må det si nei mot sin egen vilje. Noen ganger vil det si ja, men klarer det ikke, for å si ja betyr å ikke være til. Hvert øyeblikk foregår kampen: Å være eller ikke være. I det øyeblikket det sier ja, er det ikke, foreldrene er. I det øyeblikket det sier nei er barnet til. Så barnet må si nei. Det må gjøre opprør, det må gå i mot, det må gå vill for å være til.
Men det er ikke nødvendig å være barn evig. Adam var barn; Jesus var en moden mann: Adam forlot paradiset. Faktum er at han ikke ble kastet ut, han kastet seg selv ut. Det var den eneste måten å bli et individ. Det er den barnslige måten å være et individ. Jesus var så sikker på sin integritet at han kunne si ja og likevel forbli seg selv.
Klarer du å følge med? Når du klarer å si ja og likevel forblir et individ, da er du moden. Da er det ikke nødvendig å si nei, fordi om du sier nei og blir et individ, så vil din individualitet ha noe negativt ved seg. Det er ikke sann individualitet; den er ennå ikke positiv. Det finnes ennå et nei på dypet, et sår, et hull. Gjennom dette nei kan du bli et individ, men din individualitet vil aldri bli tilfredstillende. Den vil ikke ha noen tilfredshet i seg, noen lykksalighet, fordi lykksalighet flyter bare ut av ja. Når du kan si ja til eksistensen, så begynner du å flyte med lykksalighet. Nei forkrøpler, paralyserer deg. Nei gjør deg til en fiende av eksistensen; nei skaper motstand. Ja fjerner all motstand ; ja gjør deg sårbar .
Sunder
---
Kjære Osho,
Jeg er sint på mine foreldre for første gang. De er enkle mennesker, og jeg sier til meg selv at det ikke var deres feil. De har ingen forståelse av Osho . Men mitt sinne er i så stor konflikt med min kjærlighet at det gjør vondt. Jeg er så sint når jeg skriver dette at jeg ikke en gang kan formulere spørsmålet. Kan du hjelpe meg?
Hvert barn ville være sint om de forstod hva de stakkars foreldrene har gjort med dem uten å vite det, ubevisst. Alle deres anstrengelser er til barnets beste. Deres intensjoner er de beste, men deres bevissthet er null. Og gode intensjoner i hendene på ubevisste mennesker er farlig, det kan ikke gi de resultatene som var ment. De kan skape det helt motsatte .
Hver eneste foreldre prøver å bringe et barn som er vakkert inn i verden, men ser vi på verden virker den foreldreløs. Det har ikke vært foreldre tilstede. Faktum er at det ville vært bedre uten foreldre. Mye bedre, da ville du i det minste vært deg selv – ingen foreldre som rotet det til.
Så sinne er naturlig, men ubrukbart. Å være sint hjelper ikke dine foreldre og det skader deg. Gautam Buddha skal ha sagt noe underlig: Gjennom sinne skader du deg selv for noe som er en annens skyld. Første gangen du ser denne uttalelsen at gjennom sinne skader du deg selv for noe som er en annens skyld virker den merkelig.
Dine foreldre har gjort noe som skjedde for tjue år siden, og du er sint nå. Ditt sinne kommer ikke til å hjelpe noen; det kommer bare til å skape flere sår i deg.
Og ved å være nær meg. Jeg prøver å forklare deg hva som skjer i barneoppdragelse. Da skulle du få mer forståelse for at det som skjedde måtte skje. Dine foreldre ble påvirket av sine foreldre. Det er umulig å finne ut hvem som egentlig er ansvarlig. Det har passert gjennom flere slektsledd. Dine foreldre gjør akkurat det samme som ble gjort mot dem. De er offer. Du kan føle medkjærlighet for dem og du vil kunne føle deg glad for at du ikke kommer til å gjenta det samme i ditt liv. Hvis du får barn vil du kunne føle glede over at du kommer til å bryte den onde sirkelen, at du kommer til å hoppe ut av den lange rekken av slektsledd som går tilbake til begynnelsen og fortsetter opp til deg, du kan bli slutten på den. Du vil ikke gjøre det til dine barn eller noen andres barn.
Faktum er at du kan hjelpe dem med å bli det individet som jeg snakker om: mer bevisst, mer våken, mer kjærlighetsfylt. Ved å se deg kan det skje en forandring i dem. Ved å se at du radikalt har forandret deg kan det være at de begynner å tenke over ting. Kanskje tar de feil? Det finnes ingen annen vei. Intellektuelt kan du ikke overbevise dem, argumenter forandrer aldri noen. Det eneste som forandrer folk er utstråling, magnetismen, magien i din individualitet.
Så i stedet for å kaste bort tid og energi på å være sint og slåss mot fortiden som ikke lenger finnes, legg hele din energi inn i å bli den magiske individualiteten din. Så når dine foreldre ser deg kan de ikke bli uberørt av de nye kvalitetene som har vokst fram i deg, kvaliteter som automatisk gjør inntrykk: din vitalitet, din forståelse, din ubetingede elskverdighet, din vennlighet, til og med i en situasjon hvor sinne hadde vært mer på sin plass.
Bare dette er virkelige argumenter.
Du trenger ikke si et eneste ord.
Osho
Skriv ut denne teksten