Aktuelt
Frihet og ansvar
Å være et helt menneske er den største utfordring livet gir oss. Slik har det alltid vært. En viktig forutsetning for å gjøre denne reisen mot indre helhet er bevissthet til å se at ansvar og frihet henger sammen, er to sider av samme sak.
I tusener av år strevde mennesket primært med å sikre seg materielt. Lenge var det forbeholdt en liten sosial elite å være sikret en trygg materiell tilværelse. De fleste andre levde i fattigdom. Det er nytt i menneskehetens historie at en større del av befolkningen nyter materiell sikkerhet og trygghet.
Selv om det finnes ressurser til å gi alle mennesker på kloden en slik tilværelse, så lever fortsatt milliarder i nød og fattigdom. Det største hinderet for å gi alle et verdig liv er religiøs og politisk dogmatisme.
Vi kan legge skylden på all urettferdigheten som finnes på samfunn, religion eller ideologi. Men alle disse sosiale overbygningene er fundert i enkeltindivider. En radikal global forandring i levekår er avhengig av at tilstrekkelig mange enkeltmennesker tar ansvar for sitt eget liv, slutter å legge ansvaret for tingenes tilstand på alt rundt seg.
Det er lett når vi klager å overse at mye har skjedd sosialt de siste to hundre årene. Det har vokst fram en sterk middelklasse. Flere mennesker har fått muligheten til utdannelse. Slaveriet er avviklet. Stemmerett er innført. Kvinnene har fått bedre kår. Barn blir mer humant behandlet. Straffemetodene mot kriminelle og de som oppfattes som fiender av samfunnet er blitt mer humane.
Samtidig skal vi ikke glemme at det fortsatt finnes sterke krefter i Vesten som gjør det tydelig at demokrati og menneskerettigheter ofte er ord uten innhold når nasjoner føler seg truet. Vi ser grelle eksempler på dette både i USA og Israel. Misbruk av makt er et valg mange nasjoner gjør i trengte situasjoner, også når mer siviliserte løsninger er mulige.
Misbruk av makt er ikke begrenset til Vesten, vi ser det over hele verden. Mennesket har ennå ikke lært seg til å møte kriser konstruktivt når det føler seg truet. Når den tynne hinnen av sivilisasjon er pirket bort velter egeninteresse opp, selvopptatthet, tendensen til å tenke i sort og hvitt, legge all skyld på den og de andre, være unyansert i sine betraktninger, korttenkt og anvende vold og trusler.
Men faktum er likevel at hundrevis av millioner mennesker har materielle vilkår våre forfedre bare drømte om. Likevel er vi ikke lykkelige. Det materielle alene gir oss ikke det vi trenger. Mennesket trenger mer enn ting. Samfunnet i Vesten er fundert i at materielle ting skal gi oss det vi trenger, lover oss lykke.
Denne situasjonen er et paradoks. Vi har gjort hele vår samfunnsstruktur avhengige av noe som ikke er i stand til å gi oss det vi trenger. Vi sager ned greinen vi sitter på. Et stykke på vei må vi ha materiell forankring, men vi trenger mer enn det. Men hvordan får vi det?
Dette er menneskehetens store utfordring.
I tusener av år har ruvende skikkelser som Buddha, Lao Tse, Sokrates, Jesus, Gurdjieff og Krishnamurti og Osho hamret inn det samme budskapet. Enkeltindividet må våkne, bli kjent med seg selv, bli mer bevisst, ta mer ansvar for seg selv.
Osho er krystallklar på at enkeltmennesket må være villig til å ta ansvar. Til nå har vi skjøvet ansvar bort. Da skyver vi også vår frihet bort. Muligheten til å bli hel forsvinner også. Det voksne mennesket forblir et barn, redd og forskremt.
Allerede rundt 1920 var Freud klar på at mennesket er det dyret som undertrykker seg selv. Konflikten er ikke mellom innsiden i oss og utsiden, men inne i oss. Vi skyver sider av oss selv bort, innskrenker vår bevissthet. Dette er menneskehetens nevrose, mennesket er det dyret som undertrykker seg selv.
Mennesket forblir ubevisst selvsentrert og infantilt, samtidig som det skaper forestillinger om å være noe annet, og tror på dem. I dypet stoler det ikke på seg selv. Et forskremt barn er fortrengt til mørket. Det voksne mennesket er en symbolsk overbygning som ikke stoler på seg selv. Det er mest redd seg selv.
Dette er Freud. Men psykoanalysen er aldri blitt mer enn en lindring. Den når ikke til våre røtter. Den ble fanget i materialisme, behovet for å være vitenskapelig. Freud var for jordnær, han våget aldri å fly.
Sunder
Osho har et budskap til oss som kan være nyttig i overgangen til et nytt år:
---
Folk elsker frihet – men ingen vil ha ansvar. Og de to hører sammen, de er uatskillelige.
Fordi folk ikke ønsker ansvar, de ønsker å leve i samfunn hvor ansvaret blir tatt av samfunnet. De forstår ikke at i det øyeblikk ansvar blir tatt, så fører dette også til individualitet; de er uatskillelige.
De vil oppleve en følelse av lettelse over å være i samfunnet, men de vil ikke vokse. Det vil ikke være noen støtte for deres spirituelle utvikling, fordi de har mistet grunnlaget for utvikling ved å miste sin individualitet, ved å miste evnen til å ta ansvar.
De er tatt vare på, tryggere – men sløve og døde. De ser alltid opp til andre for å bli fortalt hva de skal gjøre, og hva de ikke skal gjøre.
Så sosiale strukturer er ikke blitt påtvunget folk. Det er umulig for en enslig pave å påtvinge seks hundre millioner mennesker sin vilje. Noe i disse seks hundre millioner mennesker trenger en pave, så de kan føle at de ikke lenger har ansvar; hele ansvaret ligger på Guds representant på jorden – og i siste instans på Gud. De skapte Gud bare for å bli kvitt ansvar, uten å være klar over det faktum at i det øyeblikket dere mister ansvaret, mister dere også dere selv; dere blir et lite hjul i et stort maskineri.
Min insistering på at det ikke finnes noen Gud er i bunn og grunn for å gi dere tilbake ansvar. Uten Gud finnes det ingen Jesus som kan frelse dere, ingen pave som kan fortelle dere hva som er riktig og galt. Det er ingen som bestemmer på vegne av dere.
Til å begynne med kan det kjennes som en enorm byrde. Men for å komme ut av hengemyren og bli moden, må en ta den byrden. Det er ikke i mot dere; under det presset som kommer fra ansvar blir deres individualitet reddet. Uten å være i mot Gud, kan dere ikke være i mot organiserte sosiale strukturer, fordi Gud er begynnelsen på alle hierarkier. Og Gud er ikke del av naturen, fordi i naturen finnes ingen hierarkier.
Så hvor dere enn ser det fra så finnes ikke Gud. Men mennesket ønsker at han finnes. Det ønsker å bli kvitt hele den byrden ansvar er og bare være et tilbakestående barn. Og i hundrevis av år har mennesket levd slik: Gud var til, og det fantes alle dem som var frelsere og deres stedfortredere – og mennesket måtte bare lytte, og gjøre som det ble fortalt. Hvis det ikke kunne gjøre som det ble fortalt, så måtte det bare gå og skrifte og bli tilgitt. Så det var en mye lettere vei.
Men å vokse er vanskeligere. Å akseptere at dere er alene, at det ikke finnes noen som er høyere enn dere som kan bestemme for dere, at dere selv må ta avgjørelser hele tiden, at hvert skritt dere beveger dere er deres beslutning…. Hvis dere tar et feilsteg, må dere selv rette på det; ingen kan tilgi dere, fordi det ikke finnes noen. Gjør dere noe fint finnes det ingen til å belønne dere.
Så fundamentalt er aksepteringen av at ”min handling er min belønning, og min handling er min straff, og jeg er totalt ansvarlig for alt jeg gjør” definisjonen på modenhet. Dere trenger ingen farsfigur. Dere trenger ikke være del av en flokk. Dere kan være dere selv.
Osho: Light on the Path
Skriv ut denne teksten