Aktuelt
Hvem er vi?
Aldri noensinne er vi mennesker blitt bombardert så sterkt fra alle hold med hvordan vi skal være. Det perfekte bildet av kropp og ” vellykkethet ” møter oss overalt. Konstant eksponeres vi for alle mulighetene som finnes for å kunne bli lykkelige.
Hele tiden møter vi nye ansikter på mennesker som har klart å skape seg et image, gjøre karriere, bli noe, stikke seg fram, bli oppdaget. Noen står fram og forteller såkalte sannheter, bekjennelser til det store offentlige rom, ofte om seg selv. En annen bretter seg naken ut i et blad, noen får enda større millionkontrakter, skandaler blåses opp over en eller stakkars kjendis som har gått på trynet. Banaliteter blir til sensasjoner. Helt alminnelige mennesker blir gjort til store nyheter fordi de bretter det mest intime ut på beste sendetid.
Alt dette kan selvfølgelig sette en rakett i baken på å være kritisk og fordømmende, klage over hvor fælt alt er blitt. Det hjelper bare så lite.
Det er ingenting nytt at vi mennesker blir innpodet med hvordan vi skal bete oss. Moralkodeksen to generasjoner tilbake var mer knyttet til familie, klassetilhørighet, tradisjon og religion. Fremdeles skjer en god av læringen til menneskebarnet etter samme lest.
Men i tillegg til disse påvirkningsmekanismene i sosialiseringsprosessen har vi nå også alle forestillingene i det offentlige rom som forteller oss siste nytt om hvordan vi skal være for at lykken skal slå rot hos oss, hvordan vi skal få suksess i livet, albue oss fram og aller helst ”komme først i mål.”
Denne flodbølgen av påvirkning som formidles gjennom ulike former for media virker ikke bare direkte på oss, men også indirekte, ved at mange av de gamle sosialiseringsmekanismene forsvinner, blekner eller blir uaktuelle, kraftløse. Kirkens påvirkning er et godt eksempel på dette.
Gjør alt dette sirkuset oss mennesker mer lykkelige? Selvfølgelig ikke. Så hva holder vi på med?
Denne flommen av forestillinger om det ”perfekte liv” er koplet sammen med økonomiske interesser. Det er masser av penger å tjene på løfter om lykke, perfekt utseende og suksess. Hvor mange milliarder blir det ikke hvert år investert i å få den silkeglatte hud? Eller kosmetisk kirurgi? Eksemplene er legio. Denne sammenkoplingen mellom forestillinger om hvordan livet skal være og økonomiske interesser er en av de viktigste drivkreftene i samfunnsmaskinen. I stor grad gir denne sammenkoplingen oss ”drømmeland”, den er mer eventyr enn virkelighet. I vårt samfunn bruker vi ufattelig mye energi på kunstige og oppkonstruerte behov.
Den situasjonen jeg har beskrevet i sammenkoplingen mellom økonomiske interesser og forestillingene om lykke gjør det lett å vende oppmerksomheten utover, bort fra kontakten med vårt eget indre. Vi søker lykken i ytre forestillinger, lar det levende og pulserende i livet forsvinne mellom hendene våre.
De færreste finner ”lykkeland”. De få som gjør det oppdager ofte etter en stund tomheten i all fasaden. Mange blir frustrert over å ikke lykkes, andre prøver og prøver. Noen oppdager etter en stund sine egentlige behov. Det vi mennesker trenger mest er basale menneskelige behov som nærhet, kontakt; kjærlighet og varme, helt enkelt! Om ikke disse behovene er tilfredstilt hva er da meningen med livet?
Spørsmålet ”Hvem er jeg”? , som Sokrates vandret rundt i Athens gater og skapte dialog rundt, er like relevant i dag som for mer enn to tusen år siden.
Den enkle sannhet at ingen kan fortelle meg dette er også like sant i dag som den gang. Jeg må finne svaret i meg. Det finnes gjemt i meg. En perle jeg trenger å pusse så den igjen kan skinne.
Disse refleksjonene har jeg gjort meg i sommer etter å ha møtt mer enn 80 mennesker i ulike former for gruppeterapi. Alminnelige mennesker som har våget å stille spørsmålet: Hvem er jeg? Hver gang jeg er sammen med en gruppe mennesker på en slik reise blir jeg berørt av hvilket potensiale som bor i oss mennesker. Hvilke muligheter som finnes i et fellesskap som velger å være kreativt og åpne seg for hverandre.
I løpet av noen uker i sommer har jeg opplevd hvilken glede det skaper i oss å begynne reisen mot vår egen innside. En prosess hvor det er mulig å bli mer sann mot seg selv. Det er smertefylt. Men slett ikke noen lidelse. Selv om det å åpne seg opp til seg selv gir smerte er gleden over å være sannferdig av en slik karakter at det blir en ”søt smerte”.
Sier vi mennesker ja til denne smerten, ønsker den velkommen, gir den dyp mening og åpner opp stengte dører i oss. Gjennom den kan vi få et gløtt inn i det mysteriet livet er. Da kommer og gleden til oss, fryden over livet.
Det er i møtet med oss selv og andre vi beveger oss inn i livet, får kontakt med livskilden . Denne krever konstant pleie. Dette gjør vi ved å forholde oss til oss selv og andre autentisk. Derfor er det så rørende å se mennesker åpne seg for hverandre, bety noe for hverandre, bry seg, ta seg selv og andre på alvor, leke, ha det artig, le, gråte, uttrykke smerte og fortvilelse, bli frustrerte, trampe i gulvet, protestere og gapskratte . Kort sagt være levende, si ja til det levende som hele tiden strømmer i oss.
All teknologi, alle maskiner er selvfølgelig viktige. Problemet med den heseblesende veksten som vi kaller utvikling, er at vi gjør den viktigere enn de enkle menneskelige behovene som må tilfredstilles om livet skal gi mening. Den form for utvikling må komme i andre rekke. Det viktigste er de genuine menneskelige behov. De vanskjøttes ofte. Det er ikke tid for dem.
Det virker nesten banalt å si at vi må sette mennesket i sentrum. Men det er sant. Ikke bare ordene, men det må skje i virkeligheten. Den læringen som kreves for at vi mennesker skal få tilfredstilt våre egentlig behov er det viktigste bidraget vi alle kan gjøre for at denne verden skal bli et bedre sted å leve. Klarer vi ikke å høyne denne indre livskvaliteten hjelper ingenting vi foretar oss for å gjøre denne kloden til et bedre sted å være.
Materiell fattigdom og nød må bli gitt høyeste prioritet. Det er et problem vi er i stand til å gjøre noe med, om vi virkelig vil. Men det forblir ord om vi ikke griper tak i den åndelige fattigdommen som er i ferd med å forvandle den vestlige verden til en ørken uten vekster. På vei til å bli helt tørrlagt.
Hva hjelper penger og makt da?
J. Sunder Halvorsen
---
Osho sier: Og menneskets behov er ikke så mange, menneskets behov er svært begrensede – bare menneskets ego har et ubegrenset behov for mer og mer og mer. Egoet har skapt hele problemet. Og på sin vei har det ødelagt mange menneskelige kvaliteter.
I en stor by er dere i en flokk, men likevel fremmede. Og alle har det så travelt: Alle haster fra jobben og hjem, så hjemmefra til jobben, og det kan være mange kilometer mellom dem. Han må nå toget, bussen. Ingen har tid for fremmede, ingen sier en gang hei til en fremmed.
I en liten landsby kjenner alle hverandre. Alle er på en eller annen måte i slekt. Det finnes en vennlighet – en følelse av fellesskap, fordi folk forholder seg til hverandre. Folk er ikke isolerte øyer. Om noen blir syk i en landsby vil hele landsbyen komme for å finne ut. Hvis noen ikke er friske nok til å arbeide på markene, så vil hele landsbyen hjelpe vedkommende. Dette er bare menneskelig. Fordi vedkommende har hjulpet andre, vil andre hjelpe ham – det er enkelt.
Og med min ide om at kjærlighet ikke er et statisk fenomen, kan landsbyen bli et paradis, selv-bærende . Og mennesket må velge – det er kommet til et punkt hvor det må velge: Ønsker dere kjærlighet? Ønsker dere et meningsfylt liv? Ønsker dere lykksalighet? Eller dere kan velge døde ting, nye maskiner.
Og svaret er enkelt. Hva vil dere med maskinene? Menneskets viktigste behov er i forhold til andre mennesker.
Jeg er ikke imot maskiner. Men jeg sier at de menneskelige relasjonene må fremheves. Maskiner kan brukes om de ikke forstyrrer forholdet mellom mennesker, hvis de ikke ødelegger økologien. Hvis de går i mot økologisk balanse, hvis de skader menneskelige relasjoner har de ingen eksistensberettigelse.
Verken vil folk i maktposisjoner gjøre noe med denne situasjonen, eller de såkalte geistlige. Begge er sammensvorne. Begge er avhengige av din smerte, din lidelse, meningsløshet. De er hjelpeløse uten den.
De er også avhengige av industrieierne, for når det er valg er det de som gir penger. Så de kan ikke gå imot industrien som forurenser luften, feller trærne, ødelegger økologien,, forgifter vannet, elvene, sjøene, til og med havet. De kan ikke gå imot dem, for om de gjør det, så vil de ikke få de pengene de trenger til valget.
For første gang må det vanlige mennesket stå på egne ben og stole på sin egen dømmekraft. Det som må avgjøres er enkle saker – dyp visdom kreves ikke.
Alt liv på denne planeten kan gjennomgå en stor revolusjon uten blodsutgytelser.
Revolusjonen vil bli en dyp forståelse.
Og om folk begynner å flytte ut av byene, forlater dem, så vil de avskjære pengeflommen til de som sitter med makten – for hvem vil arbeide i industrien og fabrikkene? Det vil ta makten fra de religiøse lederne – for hvem vil komme til deres katedraler og synagoger?
Og min forståelse av religion er at den trenger ingen synagoger, ingen templer, ingen kirker. Det er en enkel hjerte til hjerte forbindelse med naturen. Dere kan sitte ved siden av elven og meditere, dere kan sitte i fjellene og meditere. Og i det dere blir klar over hvordan dere skal gå inn i meditasjon er det mulig å meditere og arbeide samtidig. Det er ingen konflikt mellom dem, og ikke noe spørsmål om hvor lenge.
Osho, fra Light on the Path
Skriv ut denne teksten