Aktuelt
Helsevesenet i dyp krise
Siden energikrisen på 70-tallet har det statlige helsebudsjettet steget høyt til værs som en villstyrt rakett. Og vi får mindre og mindre tilbake i helse for hver krone vi investerer. Problemet er identisk i alle vestlige industriland.
Tradisjonelt har helsevesenet som oppgave å ta seg av folk som blir syke eller såret av ulike grunner og sørge for at de blir friske eller at deres lidelse reduseres. Videre skal det hindre at potensielle sykdomsfremkallende faktorer i omgivelsene gjør folk syke eller skader dem. Disse funksjonene til helsevesenet blir fremdeles oppfattet som de viktigste virkemidlene til å opprettholde og forbedre helsetilstanden i en befolkningsgruppe.
Krisen i helsevesenet er blitt møtt med krav om mer rasjonell og effektiv drift. Følgene av dette forsøket på løsning av krisen har fått mange til å advare om at det helsetilbud som er blitt bygd opp i løpet av årtier nå er i ferd med å bli rasert. Skal prinsippet om likt tilbud uansett inntekt opprettholdes er ikke dette forenlig med flere innstramninger og økt privatisering hevder andre.
Felles for alle politiske partier er at de ikke mestrer å gjøre noe med situasjonen. Økonomene har overtatt sykehusene som er gjort om til bedrifter som skal drives etter forretningsmessige prinsipper. Det kreves at de skal tjene penger. Utgiftene bare øker og behovet for innsparing akselerer. Ingen makter å stoppe denne onde spiralen.
Det kan virke som en krise som er gått amok. Alle forsøk på å håndtere den ender paradoksalt nok i en akselerering av krisen.
Helt fra begynnelsen av forrige århundre fram til 60-tallet var situasjonen en helt annen. Helse, målt i folks gjennomsnittlige livslengde, steg gradvis. Vitenskapelige framskritt innenfor moderne medisin gjorde legevitenskapen til en vinner og ener i kampen om bedret folkehelse. Moderne medisin var en udiskutabel drivkraft i å bedre folkehelsen. Dens posisjon var suveren. Karl Evang satt i denne glansperioden i årtier som en ukront enehersker i Helsedirektoratet.
Krisen som kom på 70-tallet ble møtt med rop om forebyggende tiltak og nødvendigheten av livsstilsendringer i befolkningen. Økte bevilgninger ble fremdeles pumpet inn i helsevesenet som på denne nye måten skulle bedre folkehelsen. Men denne strategien sammen med effektivisering og rasjonalisering har ikke ført til en bedret helsetilstand i befolkningen.
HIV-epidemien på 80-tallet ble et jordskjelv i hele den vestlige verden. Den skapte en følelse av hjelpeløshet, usikkerhet, utrygghet og dødsangst. Det stadig økende rusmisbruket og alle sosiale tragedier i kjølvannet av denne epidemien skaper økt frykt. Antallet misbrukere forsetter å øke. Rusmisbruket er også i ferd med å komme inn på arbeidsplassene. I hver minste krok av landet finnes problemet. Det er for lengst erklært krig mot det, men problemet fortsetter å øke. Alkoholkonsumet går også opp. Konsekvensene er ikke bare sykehusinnleggelser, men også en høy prosent alvorlige ulykker og dødsfall. Alle forsøk på å demme opp for økt bruk av trygd og sykemeldinger mislykkes.
Fedme som en epidemisk tilstand med alle følgesykdommene viser også en oppadstigende kurve. Urovekkende mange barn lider av fedme. Antall unge med alvorlige spiseforstyrrelser er i ferd med å anta epidemiske proporsjoner.
Utbrenthet blir et stadig større problem og alderen for debut av dette fenomenet synker. Den arbeidsføre delen av befolkninger har minsket sterkt. Media synliggjør hver dag det sviktende tilbudet i eldreomsorgen. Groteske tilstander brettes ut i aviser og vises på tv-skjermen. Overdrivelse skriker noen. Sannheten roper andre. Hva skal folk tro på? Hva skjer rundt oss og med oss?
Krisen i helsevesenet var bakgrunnen for at en tverrfaglig gruppe helseforskere tilknyttet the Canadian Institute for Advanced Research (CIAR) i 1994 siden stilte seg spørsmålet:
Hvorfor er helsetilstanden hos noen mennesker god og hos andre ikke? Undertittel: De faktorene som bestemmer helsetilstanden i befolkningsgrupper. De brukte 5 år på å fullføre undersøkelsen. Gruppen bestod av prominente forskere fra alle disipliner.
Materialet forskerne ved CIAR hadde som ønske å kommunisere til et større publikum er ny kunnskap og forståelse om helse som er samlet siden begynnelsen av 70-tallet. Forståelsen av hva som skaper økt helse i en befolkningsgruppe har forandret seg i løpet av de siste årtiene. Forskergruppen ønsket å samle denne nye kunnskapen. Det er også blitt satt spørsmålstegn ved effekten av tradisjonell medisin til å påvirke folks helsetilstand og livskvalitet. Dette gjelder både medisinsk praksis og forskning.
Helseforskning fra begynnelsen av 80-tallet har vist at til tross for den økte tilgangen til medisinske tjenester har ikke dette ført til en utjevning av ulikheter i befolkningens helsetilstand. I tillegg er helsevesenet blitt et pengesluk som mangler ”av-knapp.”
Behovet for investeringer er umettelig. Den dramatiske bedringen i folkehelsen, som man tidligere kunne smykke seg med som følge av medisinsk intervensjon, er borte.
Sosialmedisinsk forskning har for lengst spikret fast som en ubestridelig sannhet at fattigdom og nød skaper sykdom og lidelse, bryter ned folks helse. Jo høyere opp i de sosiale lagene folk befinner seg, desto bedre er deres helsetilstand.
I Whitehall studien, publisert av Marmot i 1986, blir helsetilstanden hos mer enn ti tusen engelske statstjenestemenn fulgt i nesten 20 år. Det spesielle ved denne studien er at de klassiske sosialmedisinske faktorene, fattigdom og nød, er eliminert bort. Den forskjell i helsetilstand som måtte bli funnet i denne studien kan derfor ikke tilskrives disse klassiske årsakene til redusert helse.
Det ble funnet signifikante ulikheter i helsetilstand, uttrykt gjennom antallet døde i løpet av studien, mortalitetsfaktoren (alders-standardisert). Dette er den vanligste målevariabelen i denne typen forskning. Menn i alderen 40 år til 64 år i undersøkelsen, som hadde lavere funksjonærstillinger og manuelt arbeide, hadde 3,5 ganger så høy dødelighet som de med høyere administrative stillinger. Ulikhetene i helsetilstand i undersøkelsen uttrykte seg i et hierarki. Jo høyere oppe i statsbyråkratiet folk befant seg, desto bedre var deres helse. Folk nederst i hierarkiet var utsatt for større risiko for hjertesykdom enn de høyere oppe. De var mer utsatt for høyt kolesterol, røykte mer og flere hadde høyere blodtrykk. Men selv etter justering for disse årsakene til hjertesykdom hadde gruppen lavt nede i hierarkiet høyere frekvens av hjertesykdom..
Forskerne tolker sine funn slik: Det hierarkiet i ulik helsetilstand de finner i studien uttrykker seg gjennom ulike sykdommer. En svekket helsetilstand i den menneskelige organismen kommer fram gjennom dette hierarkiet. Årsaken til sykdom ligger en etasje under selve sykdommen.
Black rapporten, en annen britisk studie det refereres til i rapporten, viser at hierarkiet som kommer fram i Whitehall studien har holdt seg konstant gjennom hele forrige århundre (fra 1911)
Tuberkulose var forrige århundres sterkeste sykdomsuttrykk. Forskere har vist at tuberkulosen begynte å miste grepet på befolkningen før medisinsk forskning fant medikamenter som kunne behandle infeksjonen. Men i neste fasen hadde medisinsk behandling klart en sterk påvirkning i kampen om utryddelsen av tuberkulosen i den vestlige verden.
I slutten av forrige århundre var hjertesykdom og kreft de vanligste dødsårsakene. Disse var det også en overopphopning av i de nederste lagene i hierarkiet. Hierarkiet består, men sykdommene skifter.
Når forskerne tolker sine funn i undersøkelsen slår de fast at de konvensjonelle måter som brukes til å forklare hvorfor noen i en befolkning er friske og andre ikke er ufullstendige eller feil. Dette er en uheldig situasjon siden moderne samfunn bruker så stor del av sin rikdom i å opprettholde og forsøke og forbedre folks helse.
Hva skaper dette hierarkiet i helse i en befolkningsgruppe? Status? Makt? Stress? Tilpasningsevne? Eller noe annet? Er det mulig å forandre disse faktorene? Det neste spørsmålet de stiller seg er hvordan de biologisk kommer til uttrykk.
Forskerne mener at stress er et nøkkelbegrep når de søker å forstå hva som skaper dette hierarkiet. De finner nemlig det samme hierarkiet når de går til dyreriket. Blant apestammer i Afrika finner de presis de samme hierarkiske forholdene. Dette kan peke på at det er noe ved mennesket som dyr som skaper hierarkier og som i sin tur forstyrrer helsetilstanden i en befolkningsgruppe. I sin forskning finner de at både læring og genetiske faktorer bestemmer plasseringen i hierarkiet. Det virker som å være høyt oppe i hierarkiet gjør det lettere å skrue av stressknappen for både mennesker og dyr. Kontroll og mestring av egen livssituasjon er selvfølgelig plausible forklaringer på reduksjon av stress.
Det er lett å forklare hierarkiet ved at de genetisk sterke klatrer til toppen, de svake trenges ned. Men så enkelt er det ikke. For blant folk av japansk avstamning som har emigrert til Hawaii og siden California viser befolkningsundersøkelser at helsetilstanden forandrer seg fortere enn det som kan forklares genetisk. Den forverrer seg i en befolkning av japansk avstamning fra Japan til Hawaii. Den svekkes enda mer når den samme befolkningsgruppen er flyttet til California. Forklaringen på forskjeller i helsetilstand må ligge i komplekse sosiale strukturerer som både kan bygge opp og bryte ned folks helse, ikke i genetiske faktorer. Det går igjen i denne rapporten at sosiale faktorer i dag er undervurdert i forståelsen av en befolknings helsetilstand. Så forklaringen her på redusert helse ligger i det kollektive interpersonlige felt, ikke i DNA molekylet.
Rapporten kommer også inn på betydningen av sammenhengen mellom det menneskelige psyke og helse. Moderne medisin har mer eller mindre avvist psykogene faktorer som sykdomsframkallende. Forbindelse mellom psyke og immunsystemet hos mennesket blir i rapporten diskutert som en mulig forklaring på at psyket kan redusere folks helse. Det finnes forskning i dag som støter opp om denne forklaringen. Rapporten tar også opp betydningen av menneskers selvbilde og helse.
Kort oppsummert viser denne rapporten at komplekse strukturer i det intersubjektive sosiale felt er avgjørende for helsetilstanden i en befolkningsgruppe. Videre at tradisjonell medisinsk praksis ikke påvirker dette hierarkiet. Det moderne helsevesen befinner seg derfor i en blindgate når medisinsk praksis og forskning fortsatt spiller hovedrollen i å ivareta befolkningens helse. Moderne medisin er viktig og vil fortsatt ha en sentral funksjon i helsevesenet. Men om den nåværende krisen skal løses må det gjøres radikale forandringer, både i praksis og forståelsen av de problemer som finnes..
I følge forskerne representerer rapporten et paradigmeskifte i forståelsen av hva som har betydning for helsetilstanden i en befolkningsgruppe.
Men flere spørsmål relevante spørsmål kan stilles som denne rapporten ikke berører. Hvor lenge skal moderne medisin benekte eksistensen av andre energisystemer i den menneskelige organismen enn molekylær energi? Medisinske forskere i frontlinjen sier høyt at det må finnes andre energisystemer om deres funn skal kunne forklares. Men problemet er at om de sier det høyt mister de forskningsmidlene sine.
Hvor lenge skal bevissthet kun bli sett på som et materielt epifenomen?
Moderne medisin og forskning er en ressurs og velsignelse. Men den er også en tvangstrøye og en ”ny inkvisisjon” for nytenkning og en utvidelse av vår virkelighet. Vi trenger naturvitenskapelig forskning, men vi trenger først og fremst en forskning som våger å fri seg fra økonomiske interesser, en forskning som ønsker å tjene menneskehetens behov, ikke pengemaktens. Vi trenger også en forskning som er udogmatisk, som ikke begrenser virkeligheten til molekylær energi, som har forskere med mot til å være ydmyke og undrende, som våger å ta inn en større virkelighet.
Det er underlig i seg at de radikale funn denne forskergruppen publiserte helt på slutten av forrige århundre ikke har fått noen oppmerksomhet. Vår helsepolitikere og legestanden kjører fram på samme måten som før: De holder fast på at moderne medisin er avgjørende for vår helsetilstand. Det er ikke lenger sant. Dette viser klart at menneskets tenkemåte og tro er konservativ og ufri. Disse irrasjonelle kreftene bestemmer vår helsepolitikk, ikke nyvunnet kunnskap. Det koster oss dyrt å fortsette denne praksisen. Krisen er dyp. Den handler om evnen og viljen til å se sykdom og helse i et helt nytt perspektiv. Mennesket trenger en dypere bevissthet både om hva som skaper helse og om hva det er å være menneske. Biologisk reduksjonisme har alt for lenge fått dominere vår oppfatning om helse. Det er på høy tid at innsiden i mennesket og det som skjer mellom mennesker får den betydning og signifikans de skal ha. Vi er i ferd med å gjøre mennesket og forståelsen av helse endimensjonal. Har vi råd til det så mye lenger?
Sunder
---
Mennesket er lik en sykdom. Sykdommer rammer mennesket, men mennesket selv er også en sykdom. Dette er menneskets problem, men også dette er det unike ved mennesket. Dette er menneskets lykke, men også menneskets ulykke. Ikke noe annet dyr på denne kloden har dette problemet, slik angst, slike indre spenninger, som mennesket har. Og denne tilstanden har gjort det mulig for mennesket å vokse, bak den ligger evolusjonen av mennesket, fordi sykdom (disease) betyr at mennesket ikke kan være tilfreds med slik det har det; det er umulig å akseptere slik man er. Sykdom i seg selv er blitt menneskets framdrift, dets uro, men samtidig og dets ulykke, fordi mennesket er opprørt, ulykkelig og det lider.
Ikke noe annet dyr har evnen til å bli gal. Bare om mennesket gjør dyr gale kan det samme skje, de blir ikke gale på egen hånd – de blir heller ikke nevrotiske. Dyr blir ikke gale i jungelen, de blir gale på sirkus. I jungelen blir ikke tilværelsen til et dyr forstyrret, den blir pervertert i dyrehagen. Ingen dyr begår selvmord, bare mennesket begår selvmord.
To metoder er blitt prøvd for å forstå og kurere den sykdommen som kalles menneske. En er medisin, den andre er meditasjon. Begge er behandlingen av den samme sykdommen. Det vil være nyttig å forstå at moderne medisin ser på hver sykdom hos mennesket som en atskilt enhet – en tilnærming hvor hver del blir analysert. Meditasjon oppfatter mennesket selv som en sykdom; meditasjon oppfatter menneskets personlighet som en sykdom. Medisinen oppfatter at sykdom kommer og så forlater mennesket – det er noe som er fremmed i forhold til mennesket. Men sakte har denne forskjellen i oppfatning blitt mindre og moderne medisin har begynt å si, ”Behandle ikke sykdommen, men mennesket.”
Dette er et viktig utsagn, fordi det betyr at sykdom er et uttrykk for den måten pasienten lever sitt liv. Sykdommer har også sin egen individualitet, sin personlighet. Det er ikke slik at om jeg lider av tuberkulose og om du også lider av tuberkulose, så er vi begge like som pasienter. Også vår tuberkulose vil uttrykke seg på to ulike måter, fordi vi er to forskjellige individer. Det kan også være at den behandlingen som kurerer min tuberkulose ikke gir noen som helst bedring i din. Så på dypet er det pasienten som er roten, ikke sykdommen.
Moderne medisin fanger opp sin forståelse av sykdom i mennesket svært overfladisk. Meditasjon tar tak i mennesket på dypet. Med andre ord kan det uttrykkes slik; moderne medisin prøver å gjøre mennesket friskt fra utsiden; meditasjon prøver å gjøre menneskets indre vesen sunt. Vitenskapen om meditasjon kan ikke være fullstendig uten medisinen, heller ikke kan medisinen være fullstendig uten meditasjon, siden mennesket både er kropp og sjel. Det er en lingvistisk feil å si at mennesket er begge disse.
I tusener av år har mennesket trodd at kroppen og sjelen var atskilte enheter. Denne måten å tenke på har resultert i to farlige konklusjoner. En er å si at mennesket bare er sjel og neglisjere kroppen. Denne typen mennesker utviklet meditasjon, men ikke medisin – medisin kunne ikke bli en vitenskap; kroppen var helt neglisjert. Som kontrast til dette, noen oppfattet mennesket bare som en kropp og benektet sjelen. De forsket og utviklet moderne medisin, men forholdt seg ikke til meditasjon.
Mennesket er begge samtidig.. Jeg sier at også dette er en lingvistisk feil: når vi sier at mennesket er begge samtidig. Nei, sannheten er at kroppen og sjelen er to endepunkter på en linje. Ser vi det i et riktig perspektiv, vil vi ikke være i stand til å si at mennesket er kropp pluss sjel – det er ikke slik. Mennesket er psyko-somatisk eller somato-psykisk. Mennesket er sinn-kropp eller kropp-sinn.
Osho: From Medication to Meditation
Skriv ut denne teksten