Aktuelt

Skjer det noe med meg?

Skjer det noen forandring med meg, eller står jeg bare stille? Noen opplever at de gjør de samme feiltrinnene om og om igjen, sitter bom fast. Andre blir klar over en sterk indre kritiker som krymper dem, er knugende og hindrer vekst.

Som å være i klørne på et stort beist, holdt fast. Mange klarer ikke å ta tid til bare seg, gi seg et rom, være alene og synke inn regelmessig. Det Derfor det grunnleggende og mest fundamentale spørsmål: Hva er sann lykke? Helt sikkert er ikke den lykken vi kjenner sann; den er laget av drømmer og blir alltid til det motsatte. Det som virker som lykke i et øyeblikk forvandles til å være ulykkelig i det neste. Lykke som blir til å være ulykkelig viser at de to ikke er atskilte. Har du en side av mynten, så er den andre alltid gjemt bakom, den venter på en mulighet til å komme fram – og du vet det. Når du er lykkelig, så finnes det alltid en murrende frykt at den ikke vil vare, før eller siden vil den bli borte, natten kommer snikende, hvert øyeblikk kan du bli omsluttet av mørke, lyset som er der bare er innbilning – det hjelper deg ikke, det kan ikke ta deg til den andre bredden.

Din lykke er egentlig ikke lykke, bare en skjult opplevelse av å være ulykkelig. Din kjærlighet er ikke kjærlighet, bare en maske for hatet, din medfølelse er ikke noe annet enn ditt sinne – kultivert, sofistikert, dannet,sivilisert, men din medfølelse er ikke noe annet enn sinne. Din sensitivitet er ikke virkelig sensitivitet, bare noe du har tilegnet deg mentalt, en viss holdning og lært tilnærming.

Husk: Hele menneskeheten er oppdradd til å tro at dyd kan læres, at godhet kan læres, at det er mulig å lære og bli lykkelig, at du kan klare å bli lykkelig, at det er innenfor mulighetens grenser for deg å skape karakteregenskaper som gjør deg lykkelig. Alt dette er feil, helt feil.

Det første du trenger å forstå er at lykke ikke kan læres. Du må gi rom for den, for lykke er ikke noe du skaper. Alt du skaper vil være noe som er mindre enn deg. Det du skaper kan ikke være strørre enn deg. Maleriet kan ikke være større en maleren selv og poesien kan ikke være større en poeten. Din sang vil være mindre enn deg.

funker bare ikke. Tanken er der, den vil, men noe som er sterkere enn den stopper dem. Noe styrer dem, som er ukjent, men kraftfylt. Da kommer gjerne også spørsmålet: Har all denne strevingen noen hensikt? Kanskje jeg er håpløs? Dum? Eller lurer jeg meg selv når jeg tror forandring er mulig?

Kanskje de aller fleste er dømt til å forbli slik de er? Er det en smertefull sannhet vi bare må finne en måte å leve med? Hvorfor kan jeg ikke bare glemme terapi, meditasjon, prosess, forandring, utvikling, alle disse fine ordene, og bare leve, nyte livet? Takk, mer enn gjerne. Men så funker heller ikke det. Snart, eller litt senere, sitter jeg der med min frykt, skam og tristhet, oppgitt, håpløs, ensom. Hva er galt med meg? Hvorfor fungerer ikke nære relasjoner? Hvorfor blir jeg aldri ordentlig tilfreds, bare disse kortvarige blaffene, så truer mørke skyer igjen? Hvor er kjærligheten, varmen, nærheten, hengivenheten, den nærende kvaliteten i nære relasjoner som vokser og utvikler seg?

På slutten av 60-tallet kom det et opprør mot psykoanalysen. Folk opplevde at den ikke fungerte. De bare gikk og gikk i analyse, betalte dyre penger, men det opplevdes ofte ikke som noe annet en masser av ord, eller en stor taushet på den andre siden. Som en reaksjon mot denne tradisjonelle terapiformen dukket gestaltterapi, encounter, transaksjonsanalyse, psykosyntese og bioenergetics opp på arenaen. Uttrykk, kropp, følelser, utlevelse, konfrontasjon, direkte, rått og ubearbeidet ble svarene på alle manglene i analyse.

Psykoanalysen fant aldri en virkningsfull måte å bearbeide motstand på, den er ofte blitt hengende fast i intellektualisering, forståelse, tolking, analyse. Kropp og følelser kan ikke bearbeides med å snakke om dem, begge må møtes direkte, leves.

Men heller ikke det rå uttrykk og utlevelse har vist seg å være veien. Det kan også bli en felle. Mange blir avhengige av å uttrykke seg. Får de ikke sin daglige mulighet til utlevelse kommer det uro. Så blir utlevelse en ny avhengighet. Utlevelse kan bli en livsform på toppen av et ubearbeidet psyke.

Buddha brukte metaforen om buen når han ble spurt om hvordan vi finner veien. Den må spennes riktig. For slakk streng skaper lathet, fraværenhet, mangel på engasjement og fokus, lassez faire. Med for stram buestreng preges livet av strenghet, krav, plikt og store forventninger. Den må strammes akkurat passe, hverken for stram eller for slakk. Avsklappet, fokusert og disiplinert. Disiplinert betyr villighet til å lære, se og utforske.

Chögyam Trungpa fikk ofte spørsmålet hvorfor det var så vanskelig for folk i Vesten å vokse, utvikle seg. En av hans forklaringer er at det sosialt ligger nedarvet i oss at det er noe galt med oss, arvesynden. Den har forbindelse med kristendommen, vi er født syndere. Denne skyldfølelsen blir levert fra en generasjon til den neste i et kollektivt psykisk lag. Disse holdningene har også satt sitt preg på moderne psykologi. Noe er feil med oss. I bunnen hos Freud ligger en pessimistisk determinisme. Sublimering er mulig, men nevrosen kommer du aldri ut av, demonene blir du aldri kvitt.

Mange tror at løsningen på egne problemer og konflikter ligger i å forstå barndommens knuter, traumer. Fokuset blir på noe som har hendt en gang. Den terapeutiske prosessen peker mot noe som har skjedd tidlig i livet. Dette må ordnes, løses, ryddes opp i, det må ut, bort. Det er viktig å bli klar over sammenhengen mellom psykiske sår, mønster vi sitter fast i og barndommen. Denne forståelse kan bli en farlig felle om vi fortsetter å dvele ved barndommen, fortiden, at vi har fått et problem som skal løses,. Våre sår ble til da, men de må heles nå, slik de manifesterer seg her og nå. Det krever økt bevissthet. Alt vi gir oppmerksomhet vokser, blir mer. Dveler vi ved våre traumer, knytter oss til dem, snakker og forstår, forstår og snakker, stopper å snakke, vil ikke snakke mer om dem, så snakking og forståing igjen, runddansen, elter og elter dem, kan du være sikker på at de bare vokser, blir større, mer og mer uoverkommelige.

Buddhismen og andre mysterietradisjoner har et helt annet syn på vårt psyke enn det som er skapt gjennom moderne psykologi. Våre nevrotiske mønster er i følge den bare overflaten i oss. Bak denne overflaten finnes den delen av sinnet som er sunt, som er tilfreds, som er fylt med glede. For å nå dit må vi bli kjent med det som stenger for kontakt med det. Det er vår personlighet, formet i de første tre leveårene våre. Fordi vi var omgitt av voksne som heller ikke hadde kontakt med sitt eget dyp, ble også vårt borte. Vår omgivelser tvang oss indirekte ut til overflaten av oss selv. Der er vi blitt værende, vi hadde ikke noe valg.

Når vi gjør et indre arbeide med overflaten vet vi at vi er på vei mot noe annet i oss. Dit når vi ikke ved å ønske oss dit, lengte dit, ville dit, kun ved å gå veien steg for steg, her og nå. Øyeblikket er nøkkelen, og det er bare en nøkkel.

Gjennom refleksjon, emosjonell kontakt, hukommelse kan vi ved å få mer kontakt med overflaten få en forståelse for hva som skjedde tidlig i livet. Da blir vi også klar over at vi bærer vår fortid på innsiden, som et indre underjordisk teater. Vi kan med hukommelsen minnes en del. Gjennom indre arbeide begynner vi også å bli klar over at det som skjedde for lenge siden ikke bare er langt tilbake i tid, det manifesterer seg også her og nå. Det underjordiske teateret har også en ytre scene. Ubevisst spiller vi ut de mange indre rollene i vårt liv i dag. De mange ulike rollene vi spiller ut manifesterer seg i våre relasjoner. Ved å forholde oss til dem i det levende feltet ligger muligheten til utvikling, ikke i å gjenskape et gammelt problem eller konflikt.

Gjennom å utforske denne ytre delen av psyket får vi muligheten til å lære, enhver situasjon som oppstår i livet blir en mulighet til å bli mer kjent med vårt eget sinn. Vi kan ikke forandre sinnet, det eneste som er mulig for oss er å skape mer balanse i det og få klarhet i det, få speilet til å skinne. Traumet som ble til tidlig og blir en del av personligheten, den ytterste delen av sinnet, kan bare komme i bevegelse, ut av stivheten, om vi forholder oss til det her og nå. Ikke som det var en gang, men slik det kommer fram, nå, akkurat her og nå. Det er da livet skjer, fra et øyeblikk til et annet. Mister vi det, mister vi alt.

Det er når våre knuter kommer tilsyne i vårt dagligliv at det oppstår en mulighet å komme ut av formen. Formen er et spøkelse fra fortiden, vi tror det er oss, vi er identifisert med den. Bare bevissthet i øyeblikket kan få oss til å se virkeligheten. Det er riktigere å bruke begrepet se enn forstå. Forstå referer til et fenomen som er abstrakt, å se er å bli bevisst det som er, det levende og pulserende i oss. Gjennom det blir vi bevisst vår form, den tilstivende mekaniske delen av oss. Det vi blir bevisst, ser, er mønstrene som repeterer seg, kritikeren i oss som retter et truende eller refsende blikk mot oss, får oss til å krympe, eller egen kritiker som finner et offer i omgivelsene å angripe. Alt dette er en beskyttelse mot egen sårbarhet. Den ubevisste måten å forholde seg til spøkelsene på er enten å krige mot dem eller tilpasse seg dem. Ingen av delene fungerer. Bare økt bevissthet og den forståelsen som vokser ut av det kan skape forandring.

Ved å forholde deg til situasjonene som oppstår i hverdagen, der og da, får du en ny mulighet, livet åpner seg. Da kan du bevege deg ut av din automatiske væremåte, den lukkede formen, komme bort fra det mekaniske i deg, en refleks fra noe som skjedde langt tilbake. Da kan du ta et hopp inn i livet, bort fra egne spøkelser.

Tendensen til å bli fanget i å ville forstå og løse problemer, bli kvitt og få bort er den største fellen for den som vil vokse. Den springer ut av et ønske, en drøm om å være et annet sted enn der du er. Da sitter du fast og blir sittende fast. Du slåss med deg. Du bebreider deg selv eller dem rundt deg. Prosjektet er håpløst. Du vet det, og likevel fortsetter du å stange hodet i veggen. Du risikerer til slutt å bli fanget i din egen destruktivitet.

Vi forsøker etter del 3 på DGB å gjøre alle oppmerksomme på at de i løpet av det første året i delegruppe vil omgjøre den til egen oppvekstfamilie. Det som i ti dager var en gruppe med støttende sjeler for søkingen innover blir langsomt omskapt til oppvekstmiljøet. I den prosessen ligger en utrolig mulighet til å bli bevisst egen projeksjonsmaskin. Det gir oss muligheten til å se i hvor stor grad vi selv forvrenger, tilslører vår egen virkelighet. Speilet er ikke lenger klart. Bare ved å være tilstede akkurat her og nå kan vi se hvordan vi tilslører. Vi gjør det ikke bare med delegruppen, vi gjør det med alle som står oss nær. Slik kan vi leve hele livet fanget i vårt eget nett, selvskapt blindhet. Vi kan skylde på de andre, peke på alt som er feil der ute, føle oss håpløse, leve uten kjærlighet, klage, syte, ville at andre tar ansvar for oss, føle oss lite verd, ikke verdsatt, offer, martyrer, verdensmestere, ferdig med barndommen, stengt inne i intellektet. Uansett hvilken variant av slør vi bruker, så er det kun en måte å se gjennom det på, være her og nå.

Det største hinderet til å åpne opp i delegruppen er skammen. Familiesystemet er bygd opp rundt å holde skammen borte, ikke vise den. Siden skam er et sosialt fenomen er delegruppen et helt unikt verktøy til å forholde seg til skammen. Få steder er det mulig for oss å vise fram skammen, den er tabu. I delegruppen inviterer vi den fram. Likevel er det å synliggjøre den det de fleste sliter mest med. Den er vårt største hinder til utvikling og vekst. Skammen skjuler mindreverdet vårt, mangel på verd, selvforakten, selvhatet, at noe fundamentalt er feil med oss. Bare en ting hjelper mot skam, å eksponere den. Skammens makt blir tydelig når par kan skjule skammen for hverandre et helt liv. Mistillit til andre er del av skammen. Vi trenger mot for å komme ut av skammen, mot til å hoppe, sant mot.

En viktig beskyttelse mot skam og annen psykisk smerte i dag er mental kontroll. Hele vår samfunnsstruktur støtter opp om denne typen beskyttelse. Den er innebygd både i vår utdannelse og de fleste profesjoner. Vi lærer å bli eksperter på å ha mental kontroll. Det er skremmende å gi slipp på denne illusjonen om å være i kontroll, vite, kunne, forstå og ville ha svar på alt. Evidens, ingenting er verd noe uten evidens. Undringen er borte, forestillinger, mentale bilder tilslører den.

Bare meditasjon kan skape rommet som gjøre det mulig å være i øyeblikket. Hva er egentlig meditasjon? Det er ikke om å bli lykkelig, ikke om å være spirituell eller åndelig, eller bli avslappet. Meditasjon kan føre til avslapning, men like gjerne uro. Den har ingenting å gjøre med religion. Det er heller ikke om å få kontroll over sinnet. Det er ingenting du skal oppnå, bli flinkere til, bli mer oppmerksom. Det er ikke noe mål med prosessen. Det er en metode til å bli kjent med sitt eget sinn gjennom direkte kontakt med livet. Meditasjon er om å ta imot alt som kommer på din vei, her og nå. Livet blir skrelt helt nakent. Det er en stor utfordring å leve det uten noen pynt, strippet for alt. Hvem er vi da? Det store paradokset er at i den omfavningen av livet skjer forandring, vi kan ikke gjøre den, livet beveger oss. Meditasjon er om å være i det rommet som er før vi begynner å tenke. Meditasjon åpner døren dit. Da kan vi få kontakt med en større virkelighet.

Faren med meditasjon slik den sprer seg i Vesten i dag, innen psykologi, psykiatri og helse er at den reduseres til å være instrumentell. Det mediteres for å oppnå noe. Da åpner vi døren til fengselet vårt på nytt, bare med en ny dekorasjon, ny pynt, ny tilsløring. Tradisjonell naturvitenskap har store problemer med å erkjenne at det ikke finnes noen a priori objektiv verden. Derfor blir meditasjon ofte vridd i retning av et nytt verktøy til objektiv utforskning av tilværelsen, evidensbasert. Visst kan meditasjon påvirke vår helse, kroppslig og psykisk. Men er det en effekt vi jakter på reduserer vi meditasjon til en målrettet aktivitet. Da er det ikke lenger meditasjon.

Meditasjon er i sitt utgangspunkt instrumentell, det er en teknikk, en metode. Men det er bare en side ved meditasjon, en støtte i utgangspunktet. En fare med meditasjon er å redusere det til en instruemtell teknikk. Jon Kabat-Zinn diskuterer dette inngående i sin bok ”Coming to your Senses.” Han sier klart at meditasjon er en måte å være i verden på, åpne opp til en større og dypere virkelighet. Ikke som en tro, men en direkte opplevd erfaring. Det transformeres vårt forhold til oss selv og vår omverden.

Psyket vårt kan ikke forandres, det er umulig å forandre eget sinn. Men det tåkeaktige ved det kan bli klart, så du begynner å se, bli bevisst. Vi skal ikke bli kvitt sinnet vårt, vi kan få det i balanse og gjennom det vil de dypere lagene kunne åpne seg. Dette skaper en indre avslapning, gir oss mening og tilfredshet. Tilfredshet er noe helt annet enn lykke. Lykken kommer og går. Den brenner, er varm. Tilfredshet er et stille og kjølig fenomen, som å bli fylt med søt nektar. Vi blir tilfredstilt innenfra, ikke fra ytre blikk og holdninger, klapp på skulderen, bekreftelse, ros, men en stille indre underjordisk sjø vi er forbundet med.

I buddhismen er meditasjon å sitte med øynene igjen å følge sin egen pust inn og ut. Når oppmerksomheten vandrer tar du den tilbake, fortsetter å være i pusten. Du bare ser på alt som kommer, tanker, følelser, stemninger, ingen evaluering. Det er måte å bli venn med deg selv. Pust og meditasjon har i tusener av år vært nært forbundet. Pusten er en naturlig bølge, vi rir på det levende livet når vi kopler oss bevisst til pusten. Vi blir livet. Problemet for de fleste når de skal meditere er uro. Osho har derfor gitt oss de aktive meditasjonene. Ved å praktisere dem vil spenningsmønster i kroppen slippe taket, du kommer nærmere deg. Noe av skallet slipper taket, mykner.

Store deler av psykoterapien har glemt kroppen. Å utelukke den er en form for reduksjonisme. Problemet er at vi mangler et forhold til kroppen. Det er riktigere å kalle vår kropp en psykosomatisk kropp. Det er den vi har et forhold til. Slik tilslører vi kroppen. Vi har lært å tre forestillinger, forventninger, holdninger og oppfatninger over den riktige kroppen, skjult den og gjort den insensitiv. Det vi har kontakt med er våre forestillinger, den psykosomatiske kroppen. Vi har dekket kroppen til med et mentalt slør. Den psykosomatiske kroppen er mer og mer blitt en ting. Flere og flere mennesker lider under denne tingliggjøringen. Kroppen som kropp er langt borte. Den er blitt markedsvare. Vi springer som gale rundt for å få denne perfekte kroppen, og opplever vår egen som mislykket. Vi må gjøre noe med den. Slanke den, fikse den, få bort noe, legge til noe. Det er en form for legitimert galskap, en form for fremmedgjøring som skaper psykisk smerte en masse.

Derfor anbefaler Chögyam Trungpa å praktisere en mindfullness meditasjon hvor første fasen er å få kontakt med kroppen, komme bakom den psykosomatiske kroppen. Det gjør du ved å kjenne at du sitter, oppmerksomheten er i møtet med mellom baken og underlaget, kjenne kontakt og tyngde. Dette er jording, kjenne tyngden i kroppen, i baken i møtet med underlaget. Dette er utgangspunktet for å meditere. Uten den kontakten er det vanskelig å gå inn i seg selv. Dette er også poenget med alle de aktive meditasjonene, få kontakt med kroppen. Den kroppen som er levende, vi må ha kontakt med den for å komme til øyeblikket. Den psykosomatiske kroppen er et hinder for å kunne meditere, bli kjent med oss selv.

Mindfullness er grunnmeditasjonen i buddhismen. Den har fått en voldsom popularitet gjennom Dalai Lama og hans arbeide med å spre tibetansk buddhisme. Han har klart å skape en dialog med vestlige vitenskapsmenn og kvinner. I 2005 var han gjest for et seminar på MIT i USA, en av naturvitenskapens citadeller. Ikke hvem som helst slipper inn gjennom dørene der. 2000 kom for å høre på ham.

Det er en gave til verden at meditasjon når folk fra mange hold. Chögyam Trungpa er, etter min oppfatning, en av de store læremestrene. Hans liv gjennom ”crazy wisdom” skremte mange, på samme måte som Osho holdt mange på lang avstand med sin provokative stil. Han ville det slik, slik stilte han indirekte krav til folk.

Chögyam Trungpa gir i boken ”The Sanity we are born with” en unik innføring i mindfullness meditasjonen. Han representerer en gren av tibetansk buddhisme, Kagyo ordenen. Deres mindfullness meditasjon, Satipatthana-Sutta, er etter min oppfatning det beste startstedet for meditasjonspraksis når behovet for noe annet enn aktiv meditasjon dukker opp. For mennesker fra Vesten er de aktive meditasjonene teknikker som møter den moderne psykosomatiske kroppen vår der den er, formet av vår tid. Derfor er disse meditasjonene Osho har gitt oss startstedet når den levende kroppen skal kontaktes, sensitiviteten bli tatt tilbake og kraften på nytt skal vokse fram. På et eller annet tidspunkt i prosessen med aktive meditasjoner er mindfullness en måte å fordype seg videre i meditasjon, fortsette reisen. Chögyam Trungpa gir i ”The Sanity we are born with” en inngående introduksjon til denne metoden. I sin omtale av mindfullness gir han svar på mange viktige spørsmål rundt meditasjonsprosessen. Han forklarer også betydningen av utpust, hvorfor den skal være fokus. Ved å følge den vil hele organismen slappes av, spenningsmønsteret vil reduseres. Dette er en forutsetning for økt bevissthet. Igjen blir betydningen av organismen som en helhet åpenbar, direkte kontakt med livet i oss.

Det er ingen oppskrift for utvikling, ingen resept, hvert individ er unikt og må finne sin vei. Men. Buen må spennes riktig, det er en forutsetning, uansett vei. For å få det til er vi avhengig av et fellesskap. De ytterste lagene i sinnet vårt er gitt oss fra utsiden. Det eksisterer i relasjon, i et gjensidig felt av relasjoner. Vi kan enten gå for mye ut, bli for avhengig av utsiden eller trekke oss tilbake, begge måter skaper ubalanse i sinnet. Et balansert sinn får vi ved å være med andre i gjensidig avhengighet. Derfor trenger vi hverandre, i et felt hvor vi er forpliktet til gjensidig respekt og hvor vi er villige til å ta ansvar for oss selv. Hvor det er lov å trå feil, men der vi også er beredt å lære av våre feiltrinn, en forutsetning for å kunne vokse og utvikle oss. Da skaper vi mer klarhet, økt bevissthet. Da kan kjærligheten gro fram. Den trenger vi alle.

Det viktigste i meditasjonsprosessen er og blir forholdet til oss selv. Å skifte den relasjonen til her og nå, øyeblikket, er kjernen. For å gjøre det må du forplikte deg til deg selv. De fleste kan reise til retreat, grupper, kurs på noen dager eller et par uke rog få et glimt av noe mer. Ikke så vanskelig, spesielt ikke i et varmt og nærende miljø. Det er når du kommer hjem som blir avgjørende. Legger du det indre arbeidet på hyllen til neste gang kan du være nokså sikker på at du snart er tilbake i formen. Den bevisste oppmerksomheten må praktiseres i hverdagen, i livet. Kreftene som holder oss i formen er sterke. Praktiserer vi bevisst oppmerksomhet vil oppmerksomheten først stabiliseres, den instrumentelle delen av meditasjon, og en viktig bit. Langsom vil det indre rommet vokse, gjennom skapes muligheten til økt bevissthet, se mer, forstå mer, her og nå. Osho`s svar på hvordan du kan vite om meditasjonsprosessen fungerer er denne: Når du kjenner deg lettere, mer glad, vital, våken, sensitiv og kjærlig da er du på rett vei. Så enkelt.

J. Sunder Halvorsen

Osho sier dette:

Derfor det grunnleggende og mest fundamentale spørsmål: Hva er sann lykke? Helt sikkert er ikke den lykken vi kjenner sann; den er laget av drømmer og blir alltid til det motsatte. Det som virker som lykke i et øyeblikk forvandles til å være ulykkelig i det neste. Lykke som blir til å være ulykkelig viser at de to ikke er atskilte. Har du en side av mynten, så er den andre alltid gjemt bakom, den venter på en mulighet til å komme fram – og du vet det. Når du er lykkelig, så finnes det alltid en murrende frykt at den ikke vil vare, før eller siden vil den bli borte, natten kommer snikende, hvert øyeblikk kan du bli omsluttet av mørke, lyset som er der bare er innbilning – det hjelper deg ikke, det kan ikke ta deg til den andre bredden.

Prøver du å gjøre deg lykkelig vil du selv alltid være der i bakgrunnen, med alle dine dumheter, med alle dine egotripper, din uvitenhet, med alt psykisk kaos. Med det kaotiske psyket kan du ikke skape noen form for helhet, du kan ikke skape noe yndefullt og vakkert. Det som har ynde kommer alltid fra en større virkelighet, det må bli tatt i mot som en gave med enorm tillit, i total hengivenhet. I en tilstand hvor du gir deg selv over skjer sann lykke.

Men vi er blitt fortalt at vi må yte, være ambisiøse. Vårt psyke er blitt oppdratt til ytelse. Utdanningssystemet, kulturen, religionen, alle er avhengige av at mennesket er ambisiøst; bare det ambisiøse mennesket vil bli tilfredstilt. Det har aldri skjedd, det vil aldri skje, men så dyp er vår uvitenhet at vi fortssetter med det vrøvlet.

Ingen ambisiøs person har noen gang vært lykkelig, sannheten er, det ambisiøse mennesket er det ulykkeligste i verden. Men vi fortsetter å lære barna at de skal være ambisiøse: ”Vær best, vær først og du vil bli lykkelig!”

Bare se på folk som har hatt suksess i verden og du vil slippe taket i ideen om suksess. Ingenting er mer misklykket enn suksess. Selv om dere er blitt fortalt at ingenting er så fullkomment som suksess, så sier jeg at ingenting er så mislykket som suksess. Lykke har ingenting å gjøre med suksess, lykke har ikke noe å gjøre med ambisjoner, lykke har ingenting å gjøre med penger, makt, prestisje. Det er av en helt annen dimensjon.

Lykke har noe å gjøre med din bevissthet, ikke dine karaktertrekk. Blir en person mer bevisst vil karaktertrekkene naturlig bli transformert. Men den transformeringen er noe helt annet: Det er ikke noe som er gjort psykisk- det skjer naturlig, spontant. Og når dine karaktertrekk er naturlige og spontane, har de sin egen skjønnhet.

Skriv ut denne teksten