Aktuelt
Hva desembermørket byr oss
Den norske nobelkomiteen valgte en verdig prisvinner da Muhammad Yunus fikk fredsprisen for 2006. Det vekket en del misnøye i det offisielle Norge da han før sin ankomst uttrykte seg kritisk til suksessfulle Telenor. Han anklaget dem for å bryte avtalen om å overlate aksjekapitalen i Grameen Phone til de fattige kvinnene i Bangladesh. Diplomatisk ble det hele tonet ned, underforstått; nå er han både litt håpløs og ute på viddene. ”Hva driver han på med?”
Han gjentok sitt krav da han landet på Gardermoen. Intensjonsavtalen, han refererte til, ble blankt fornektet av Baksaas. Den finnes ikke. Dagen etter kunne NORAD hente den fram. Pinlig. Ja, ja, en liten løgn her og en liten der, la oss være litt rause nå like før jul.
Nobelkomiteens formann Ole Danbolt Mjøs holdt en modig tale i Oslo rådhus. Han plasserte fattigdommen og nøden i verden som et politisk problem vi må forplikte oss til å løse. Årets fredspris til Yunus er en anerkjennelse av hans arbeide for de fattige i verden, og viser at det er mulig å fjerne fattigdom. Nøkternt og krystallklart satte han kritisk spørsmålstegn ved markedsliberalismen. Ikke alle likte at han blandet fredspris og politikk sammen. Så befriende at noen våger å tale sin sannhet.
Så kom prisvenneren selv fram. En liten mann med et lysende ansikt. Godheten stråler ut. Det gjør så inderlig godt å se varme og integritet, hjerte og fornuft, forenet hos et menneske. Han utfordret en hel verden. Vi kan avskaffe fattigdommen. Mikrokreditt har vist det er mulig. Tar dere utfordringen spurte han? Hvor lenge skal dere være betraktere til elendigheten vi sammen kan gjøre noe med? Når skal alle ordene få substans? Er dere ikke snart lei retorikken?
Han linker terrorisme og fattigdom. Hva er budskapet? Vesten er til syvende og sist med på å bære ansvaret for eskaleringen av den internasjonale terrorismen. Selvfølgelig tar vi på det sterkeste avstand fra all terror. Men problemkomplekset forandrer helt karakter når vi er nødt til å ta inn over oss at Vestens politikk skaper terrorisme. Vi kan ikke lenger beholde på våre sort/hvit brilleglass, myten om vår uskyld.
Det torpederer den politikk Vesten har drevet siden 9/11 med USA i bresjen. De fleste land dilter bare etter som kameleoner. Jo da, det protesteres her og der mot Guantamo. Men lovverket som bygges opp i mange land i Vesten har som bakgrunn et fiendebilde av hele den muslimske verden. Dette nye lovverket bryter ned demokratiet, rettssamfunnet.
En sunn politikk mot terroren ville ha Vestens ansvar for verdens nød og fattigdom øverst på listen over tiltak. Ikke krig mot terror som nå. Visst skal vi motarbeide og ta avstand fra terror mot uskyldige ofre på det skarpeste. Men vi kan ikke krige mot den. Ingen har noen gang vunnet den form for krig. Den vil vi aldri vinne, krigsliknende tiltak bare eskalerer problemet. Vi tar avstand fra all terror, men vi tar og avstand fra all statsterror. Vi aksepterer den ikke i noen form.
Vår forrige næringsminister kalte Yunus krav til Telenor for ulogisk. Nettopp, to the point. Med markedsliberalismen som retningssnor for våre politiske handlinger er kravet ulogisk. Det er dette ”mindsettet” som må brytes. Det skaper bare mer nød og fattigdom. Det eneste som hadde vist at det offisielle Norge virkelig mener at de ønsker å være et flaggskip for verden for å bringe fred og forsoning til alle, hadde vært å gi de fattige kvinnene i Bangladesh aksjene Telenor eier. Når vi har sjansen til virkelig å bryte ut av et håpløst tankesett pynter vi bare det hele med litt retorikk og fortsetter på samme måten.
Yunus har vist at selv den mest underpriviligerte har ressurser og kan ta livet i egne hender, gi seg selv verdighet. Mer forskning er ikke nødvendig. Det er hevet over enhver tvil. Rike Norge kunne gjort noe radikalt. Muligheten lot vi kjøre forbi. Vi grep den ikke I stedet laget vi et større oljeselskap for å kunne hevde oss på det globale marked.
Markesliberalismen og den form for globalisering som skaper mer fattigdom og nød vant igjen. Yunus sosiale business kunne fått et gigantisk løft med en politisk vilje til å gjøre noe radikalt. Jens Stoltenberg valgte å spise kirsebær med de store kapitalinteressene. Sosialisme? Solidaritet? Med hvem?
På hjemmeplan skaper den samme markedsliberalismen forhold som fratar et stort antall mennesker sitt verd og bryter dem ned. May-Len Skilbrei på FAFO har nettopp tatt sin doktorgrad på ufaglærte kvinner i arbeidslivet. Enkelt sagt viser hun at disse kvinnene blir syke av sitt arbeid. De ender derfor opp med uføretrygd. 770000 nordmenn i arbeidsfør alder mottar en eller annen form for trygd. Kvinner har større sjanser for å tilhøre denne gruppen enn menn. Trygd er nå løsningen på arbeidsløshet, det er ikke lenger et kollektivt samfunnsansvar. En sunn sosial samfunnsstruktur er erstattet med et diagnostisk system som legitimerer økonomisk støtte til individet. Samtidig får det et stempel i pannen, ufør. Også det offentlige er med på denne stigmatiseringen med sin dobbeltmoral. Stadig kommer politikerne med ideer om hvordan folk skal bli mindre syke og raskere komme i arbeid. Løsningen på problemet kan aldri bli funnet på det planet. Den sosialøkonomiske konteksten vi har skapt med dagens markedsliberalisme, hvor markedet er blitt hellig og styrer alt, bærer det største ansvaret. Vi kan ikke bare skylde på politikerne. Vår egen materialisme og selvopptatthet er med og støtte opp om det. Det er oss som gjør Fremskrittspartiet til landets største parti.
La meg se på det hele fra en annen vinkel, mer konkret. Jeg har hatt anledning til å gjøre meg kjent med et norsk sykehjem det siste året, blitt kjent med personalet. Den erfaringen har virkelig berørt meg. Ressursene disse kvinnene får tildelt blir gradvis malt ned. Likevel klarer de å skape varme og medfølelse i forhold til de gamle. Jeg er blitt kjent med en gruppe kvinner som er såkalt ufaglærte, de er hverken sykepleiere eller hjelpepleiere. Mange av dem har jobbet i mer enn 15 år på avdelingen. Plutselig en dag blir de alle oppsagt. De mangler kunnskap og utdannelse er begrunnelsen. Alle må ha formell utdannelse for å kunne jobbe der, det skal være et minimumskrav for å pleie de gamle. ”Sorry, dere mangler noe vesentlig, derfor må dere gå. Takk for innsatsen. Bare kunne pleie fra hjertet? Nei, er du gal, du skjønner vel at det ikke holder? Kunnskap, tykke bøker, fulle av kunnskap, det er svaret på så si alt. Simsalabim.”
Disse kvinnene var genuine omsorgsarbeidere. De trivdes, de gamle elsket dem. De hadde naturtalent for arbeidet de utførte. Ja, de brukte sin kvinnelige intuisjon, som hadde fått dype røtter gjennom erfaring i egen familie og med de gamle. Jeg har sett dem vurdere situasjoner hvor både leger og sykepleiere har mye å lære. Omsorg med kvalitet er en kunst. Tilfriskning er vanskelig uten et genuint klima av omsorg. Disse kvinnene har det i fingertuppene, de bare gjør det, det er integrert i dem.
Det behøver ikke være noen motsetning mellom omsorg og kunnskap. Begge deler er viktige. Men ingen lærer omsorg på skolebenken. Du må ha det i deg, ønske å gi det, pluss at du må praktisere.
Så det vi egentlig snakker om er at de kvinnelige verdiene, det som kvinnen naturlig har med seg, ikke blir verdsatt. Omsorg teller ikke. Jo da, sykepleierne har fått bedre økonomiske vilkår. Det fortjener de. Men de har samtidig kjøpt kunnskapsgaloppen. Vi setter en kunstig verdi på kunnskap. Det er nøkkelen til markedsliberalismens suksess. Kunnskap. Utdannelse. Men kunnskap uten hjerte er farlig. Da blir kunnskapen fort offer for makten. Vi ser det rundt oss daglig. Kunnskapen dyrkes hemningsløst, uten forbehold, uten noen form for kritisk ettertanke. Hjertet blir fort borte i kunnskapsjaget.
De kvinnene som ble sagt opp på sykehjemmet hadde noe å lære både sykepleiere og leger. Helsevesenet blir i dag langsomt ødelagt av hierarkiet og den ensidige dyrkingen av kunnskap. Med den følger den teknologiske medisin og fraværet av hjertet. Kvinnene blir lokket med mer kunnskap, til å bli like flinke som mennene, gjøre karriere.
Kvinnene må våge å gjøre det på sin måte, ikke følge etter mennene. Vi har så grundig vist at vi ikke lykkes. Makten lokker oss så lett bort fra oss selv, vi lar oss lure av den. Når også kvinnene lar det samme skje er det trist. Faktisk tror jeg verdens håp ligger i at kvinnene ikke lenger er med på mannens dans, men finner sine egne skritt, sin egen vei.
Yunus har som mann gitt fattige kvinner en mulighet, vist at de har en integritet menn ofte mangler. Kvinnene støtter barna og familien. Vi skal for alt i verden ikke skape noen motsetning mellom menn og kvinner. Men menn trenger å innrømme at de har noe å lære fra kvinner, noe fundamentalt. Kvinnene på sykehjemmet har det. Vi sier dem opp. Det trenges mange menn som Yunus, som våger å bruke sine maskuline verdier på en kreativ måte. Da kan menn og kvinner løfte sammen.
Lille Norge har og muligheten til å gjøre det samme. Men hva gjør det offisielle Norge? Lager store oljeselskaper og skaper et helsebyråkrati som langsomt ødelegger vår infrastruktur, skyver bort kvinner som kan lære oss kanskje det aller viktigste: Uten et åpent hjerte kan vi aldri skape en verden for alle mennesker, fri fra nød og fattigdom, med respekt for enkeltindividet, med en villighet til å gi alle en mulighet til å bruke sine ressurser og ta styringen på eget liv.
J. Sunder Halvorsen
Osho sier dette:
Osho sier dette:
Min holdning til politikere er at de er syke mennesker. Det spiller ingen rolle om de er fascister, kapitalister eller kommunister, en politiker er en politiker og er et sykt menneske. Vedkommende er dypt sett voldelig. Det voldelige kan ta mange former: Han kan bli en Adolf Hitler, han kan bli en Mao Tse Tung, men begge er voldelige personer og begge tror at samfunnet kan forandres gjennom tvang. Og når noen tror at samfunnet må tvinges til en eller annen form for forandring, da er vedkommende gal. Dere kan overtale folk, dere kan forklare folk, men å tvinge er galskap.... til og med å tvinge til deres eget beste. Å tvinge er å tvinge.
Jeg sier ikke at Mao ikke har gjort noe godt – det sier jeg ikke. Hva jeg sier er at til og med å tvinge folk fordi det er til deres eget beste er feil. Vold er feil, og ingen må på noen som helst måte bruke folks liv i en hensikt. Hvert menneske skal bestemme over sitt eget liv.
Jeg tror på individet og ikke på samfunnet. Hele min respekt er mot individet og ikke mot samfunnet. Og alle former for virksomhet som setter samfunnet over individet er farlige – kall dem fascistiske, kall dem sosialistiske, kall dem kapitalistiske, kommunistiske; det gjør ingen forskjell. Et hvert system som gjør samfunnet viktigere enn individet er en farlig filosofi. Det vil drepe individet. Og det er individet som er virkelig, det er individet som virkelig er levende. Samfunn er bare et navn.
Osho
Skriv ut denne teksten