Aktuelt
Stillhetens skattekammer
Stillhet & Støy er Elisabeth Løvlies første bok på norsk. Hennes doktorgrad om stillhet i litteraturen er tidligere utgitt på engelsk av Oxford University. Jeg kom over et intervju med henne i en avis i høst som gjorde meg nysgjerrig. Det er ikke daglig kost å skrive om stillhet. Da boken kom ut i høst kjøpte jeg den. Det er jeg glad for.
Bøker som denne drukner dessverre lett i jungelen av ord vi er omgitt av, det språklige spetakkel Elisabeth Løvlie så betegnende kaller det. Den flagger ikke med store sensasjoner. Den henger seg heller ikke på noen flyktig trend for å bli sett i det offentlige rom eller for å håve inn kjappe penger. Den henvender seg til det som er vesentlig i livet. Den er autentisk og oppriktig, ekte vare.
Stillhet og Støy er en stor liten bok. All støyen, i oss og rundt oss, kan lett overdøve hennes budskap. Tar du deg tid og lytter med nærvær, oppdager du at forfatteren skaper rom både for en klarsynt og kreativ kritikk av samfunn og vitenskap, pluss at hun åpner døren til en større virkelighet.
Boken henvender seg til dagens menneske med viktige spørsmål: Hvordan lever du ditt liv og de mulighetene eksistensen gir deg til å skape en dypere mening i tilværelsen? Vil du leve ditt liv på overflaten, cruise rundt i de ytre lag, eller vil du kontakte dypet? Lar du stillhetens gaver som drysses på din vei drukne i støyen, eller velger du å lytte til stillhetens musikk, til uendeligheten vi alle er en del av?
Den samfunnskritiske siden i boken føres fram i en kontekst som best kan kalles kjærlig vennlighet. Det er ikke den maskuline sleggen som hamrer aggressivt med sine argumenter og med hellig overbevisning om å ha retten på sin side. Her taler det feminine med poetisk kraft og klarhet. Her blir maktmisbruk og manipulering av mennesket belyst og ikke angrepet.
Hos Elisabeth Løvlie er det stillhetens rom som står i sentrum. Stillhet og lyd er ikke motsetninger, det er stillhet og støy. Daglig forstyrres psykisk 1,7 millioner nordmenn av et forhøyet fysisk lydnivå. Hun beskriver den støyende duren av informasjon som dominerer vår tilværelse med sine uvesentligheter, konstant summende lyder rundt oss som distraherer, tar oss bort fra oss selv, jager oss ut i et støyende ytre rom, hvor vi lett mister oss selv. Også ord kan støye i sin mangel på ekthet.
Noen ganger uttrykker hun seg så ordene vibrerer innvendig: ”Spørsmålet gir også en mulig forståelse av støyens trussel, nemlig at den gjør oss immune mot det levende, at den gjør oss til levende døde.” Ord til stille ettertanke.
Stillheten er ikke et rom som gjør oss lykkelige, den åpner for muligheten til å bli mer levende. Å være i stillheten kan både gi angst og eksistensielt forankre oss i vårt eget dyp. Hun bruker litteraturen til å illustrere lydens spekter, fra stillhet til støy. Spennvidden i bruken av litteratur er stor: Fra Liza Marklund`s kriminalbøker, Ibsens Dukkehjem med Nora og Helmer, George Orwell, Pascal, Tolstoj, J. M. Coetzee, Roland Barthes m.fl.
Hun trekker også inn 9/11 og tsunami-bølgen fra 2004. Slike katastrofer kan paradoksalt nok åpne døren til den stillheten hvor vi bare er. Midt i smerten og meningsløsheten våkner vi til en religiøs dimensjon, at vi er omgitt av noe uendelig og ufattelig.
Derfor blir også hennes kritikk av fornuft og naturvitenskap naturlig. Her tar hun utgangspunkt i Pascal. Allerede på 1600-tallet pekte han på at naturvitenskapen var uegnet til å studere mennesket. Den er ikke i stand til å gripe det uforklarlige i mennesket. I sin iver etter å ville forklare alt skaper den støy, forstyrrer stillheten. Den mister det som er mest vart og sensitivt ved mennesket, det levende.
Bare en vitenskap som evner å se fornuftens begrensning kan også være åpen for stillheten, ta inn hele mennesket. Vitenskapen kan også være kreativ: ”Vitenskapen kan også være et sted der sannheten blir mer flytende, der vi inspireres til å forholde oss til nettopp forstandens grenseland. I slik tilfeller kan vitenskapen åpne for stillheten.”
For å få tak i stillheten trenger vi å lytte. Lytting er å være fullt tilstede i øyeblikket, skape et stillhetens rom hvor vi er reseptive. En av bøkene forfatteren bruker for å illustrere det lyttende menneskes utfordring er nobelprisvinneren J. M. Coetzee`s bok Vanære.
Lytting krever en åpen kanal til den vi forsøker å ta inn, hvor vi ydmykt erkjenner at det er umulig å vite noe sikkert om den andres virkelighet. Den voldtatte kvinnen i romanen velger tausheten. ”Men lytteren har alltid et valg overfor en slik stillhet. Enten kan han overdøve den med sine forklaringer, eller han kan skape den stillhetens rom der han kan fornemme denne tausheten sammen med den andre.”
Elisabeth Løvlie har også et kapittel om tid, om kronos og kairos. Kronos er tid som et kronologisk fenomen, lineær og målbar, klokkens tid. Vi kan lett gjøre oss til slaver av den, da jager den oss konstant mot fremtiden, skaper uro og stress. Kronos er modernitetens, meningsløshetens, fremmedgjøringens og markedsliberalismens tid.
Kairos er tiden vi møter i stillhetens rom, uten begynnelse og slutt, en tid som både står stille og aldri tar slutt, evighetens tidløshet. Det er ingen mystisk tid, de fleste har vært i den, enten en stille morgen når alle andre sover, en høstdag på fjellet eller i møtet med havet. For de fleste blir det et kort glimt av kairos, så tar igjen kronos over. Men kairos venter på oss, i oss, alltid tilgjengelig.
I kapittelet Hengivelse og Øyeblikket beskriver hun hengivelse som både truende og befriende. Ved å gi oss hen kan vi nå kairos. Barna gjør det i lek. Men også vi voksne kan leke. Da må vi gi slipp på kontrollen, klamringen til tryggheten, og la oss falle, være villige til å møte det uforutsigbare. Det skremmer oss. Derfor krever det mot å velge døren til kairos og stillhet. Døren åpnes bare for den som er nærværende, i øyeblikket. Hengivenhet og øyeblikket henger sammen.
Siste del av boka er viet kjærlighetens mange fasetter. Hun spør et sted: ”Hvordan si til den elskede at jeg virkelig elsker ham, uten å dras med ordets klisjeaktige preg?” Hun gjør et poeng av at vår tids frigjorte seksualitet ikke nødvendigvis har gitt oss mer tilgang på kjærligheten. I dag settes det ofte likhetstegn mellom de to. Da reduseres kjærligheten ikke bare til en dyrisk drift, men i tillegg til noe instrumentelt og tingliggjort. Borte er den.
Kjærligheten har ikke et språklig system, den fornemmes i de elskendes møte i øyeblikket. Den tilhører det ubegripelige, bortenfor all rasjonalitet. Derfor er det et nært slektskap mellom stillhet og kjærlighet.
Hun sier om kjærligheten: ”Den oppstår i mellomrommene, i de plutselige øyeblikkene, ide gode samtalene. Det er snakk om øyeblikk der støyen slipper og der kjærlighetens stillhet blir sterkest, åpninger der jeg blir var for den andres uutgrunnelighet og gir meg hen. Det er disse åpningene vi må verne om for å verne om kjærligheten og dens stillhet.”
Boken er en invitasjon til å leve i nuet, være tilstede i eget liv, leve autentisk. Hun sier så vakkert at det er i støyens mellomrom vi finner stillheten. Derfor kan ikke kjærligheten erobres. Når vi lytter med nærvær får vi den i gave som stillhetens kraft.
Denne vakre boka tar deg med poetisk kraft til meditasjonens dør. Den snakker ikke om meditasjon, men tar deg til døren. Veien videre er opp til deg.
Du kan bare åpne denne døren ved å gi deg hen med tålmodighet til det levende øyeblikk. Du må akseptere at det ofte glir bort mellom hendene dine, støyen i deg drar deg bort fra ditt eget senter. Denne aksepteringen er et nødvendig skritt i å nå stillhetens rom. Gjennom selvakseptering omfavner du langsomt hele deg, både det du sier ja til og det du har lært i si nei til.
Ved å praktisere bevisst oppmerksomhet, meditasjon, i din egen hverdag, dukker flere og flere sider av deg fram i lyset. Denne indre støyen stenger for stillheten. De første skrittene i meditasjon er ikke å bli stille eller lykkelig, det er å bli hel, så du ser hele deg. Da åpner du for muligheten til å elske deg selv. Hvem skal ellers elske deg om ikke du gjør det?
Denne boka er en vakker gave å gi til en du virkelig ønsker å gi noe med substans i:
Stillhet & Støy Tanker og tid, angst og kjærlighet Elisabeth Løvlie Cappelen 2006
J. Sunder Halvorsen
Osho sier dette om stillhet:
For å nå stillhet må dere passere tre dører. Den første er den mest perifere, snakking. Snakk bare telegrafisk. Når dere sier det som er vesentlig vil det overraske dere at nesten nitti prosent av all snakkingen er uten verdi; kun ti prosent holder. Og dere vil også bli overrasket – de ti prosent vil få mer effekt, for de nitti prosent, den unødvendige byrden, er borte. Ord får mer tyngde når dere ikke sirkler rundt og rundt, når dere er direkte. Hvis dere skal være telegrafiske, må dere være direkte. Det er derfor dere kan skrive et langt brev og det ikke har slik effekt – et lite telegram gir mer effekt. Alle store skifter i verden er telegrafiske. Det er betydningen av sanskrit ordet sutra – bare en liten antydning er blitt gitt, men med tyngde. Dette er første skrittet: Vær telegrafisk, si det vesentlige. Og så det andre skrittet: Tenker dere bare på det som er vesentlig vil dere bli overrasket. Nittini prosent er uvesentlig, bare en prosent er vesentlig. Til også det sier jeg kanskje, kan hende, ellers er det bare bortkastet. Så stopp unødvendige tanker om unødvendig saker. Så ved å stoppe unyttig tenking vil dere spare så mye energi at dere kan ta det tredje skrittet. Det tredje skrittet er det mest subtile: føl bare det vesentlige. Kommer dere i kontakt med det vesentlige finnes kun kjærlighet. Sinne, grådighet, begjær – alt dette er uvesentlig. Det er parasitter, de utnytter dere. Når dere kommer til det som er vesentlig så finnes kun kjærlighet. Og når hjertet er fylt med kjærlighet kan dere gå inn i stillhetens sentrum. Disse tre dørene må dere passere: Den ytre delen av sinnet – snakking, den indre delen av sinnet – tenking, og den innerste delen av sinnet – følelser. Og når dere har passert gjennom alle tre finner dere stillheten. Og den stillheten er døren til det guddommelige.
Osho, The Sound of One Hand Clapping
Skriv ut denne teksten