Til forsiden

Siste fra forum:

Nyhetsbrev:

Navn: Epost: Format:
HTML
Ren tekst

Aktuelt

Dagens Næringsliv og Mystic Mountain

I lørdagsutgaven 23.9 av Dagens Næringsliv var det en reportasje med tittelen ”Guruen i granskogen”. Det er historien om bergenseren Swaha som i løpet av noen få år har trukket 40 sjeler til Hedalen, en bortgjemt bygd i Norge. De er flyttet dit for å være nær Swaha på et sted som kalles Mystic Mountain. Journalistene hadde tydelig en rekke spørsmål de ønsket å stille ham. De prøvde å få ham i tale, men lyktes ikke. Døren var stengt, det var ingen hjemme.

Om artikkelen kun hadde vært om Mystic Mountain hadde jeg ikke kjent noe behov for å si noe, men når den sauser sammen den indiske mystikeren Osho og Mystic Mountain, og i tillegg nærmest tegner et ”terroristbilde” av Osho ønsker jeg å komme med noen kommentarer.

Jeg har aldri vært på Mystic Mountain, så jeg har ingen erfaring som gjør meg skikket til å mene noe om stedet. Alt jeg vet er at mange har flyttet til Hedalen for å være nær Swaha. I følge hjemmesidene er han opplyst. Det samme sier de som står ham nær. Det er ikke hverdagskost at 40 mennesker flytter til en utkantbygd. Det i seg selv sier ikke noe om en person er opplyst eller ikke. Men dette er ikke mitt fokus.

Det er riktig, som DN skriver, at en rekke personer som tidligere var Osho sannyasins erklærte seg opplyste etter at Osho forlot kroppen. Det er ikke noe nytt fenomen når en opplyst person blir borte at det skjer en fragmentering, en splittelse blant de som var samlet rundt den opplyste. I en slik fase og overgang overtar det menneskelige sinn styring og kontroll med sine velkjente og karakteristiske trekk, behovet for å være spesiell, ha status, makt, innflytelse, misunnelse osv.

Den koplingen DN gjør mellom Osho og Mystic Mountain har overhodet ingenting med Osho å gjøre. En person intervjues i artikkelen som ser en form for sammenheng med Swaha som far og Osho som bestefar, en type åndelig link mellom Osho og Swaha. Det er kanskje den oppfatningen av en forbindelse til Osho noen i Hedalen har, det vet jeg ikke? Men på det planet har Osho aldri operert. Det er rent drømmeri.

Det stemmer at mange av dem i Hedalen er tidligere Osho sannyasins. Det er alt det har å gjøre med Osho, ikke noe annet. Swaha står med ansvaret helt alene for det som skjer i Hedalen. Og det er greit. Det har ikke noen andre noe med, heller ikke jeg. DN får det til å se ut som om de to fenomenene henger sammen.

Mystic Mountain anvender meditasjonsteknikker utviklet av Osho. Slik sett er det en anerkjennelse av Osho`s arbeide. Men poenget i artikkelen, at det er en form for åndelig eller personlig kopling mellom Swaha og Osho er tankespinn. Jeg vet heller ikke om det er slik Swaha ser det? DN gjør det.

Hva er en Osho sannyasin? Det er et søkende menneske som har bestemt seg for å ta ansvar for sitt eget liv, ikke lenger lene seg på noe eller noen. Det står ikke noe mellom en sannyasin og eksistensen. En lener seg ikke til en prest eller annen person som forteller hva som er riktig og galt, hva vi skal tro og ikke tro, hvordan vi skal være og ikke være. Ingen politiker som tolker verden. Vedkommende forholder seg direkte til livet. Osho kalte det å være en rebell, en opprører. Denne form for opprør skiller seg på et vesentlig punkt fra den tradisjonelle revolusjonære. Rebellens opprør gjøres ikke ut fra aggresjon, men kjærlig vennlighet (compassion). Den revolusjonære går på barrikadene, slåss. Den russiske revolusjonære er et godt eksempel for å konkretisere det. Det var snakk om et maktbytte. Aggresjonen, volden og brutaliteten bytter bare uniform.

En rebell i Osho`s ånd er kritisk til de kreftene i samfunnet som ønsker at individet skal ofre sin egenart og frihet, men ser samtidig nødvendigheten av å forandre seg selv. Er ikke individet villig til å forandre seg vil heller aldri samfunnet utvikles. Det er den dypeste og viktigste forpliktelsen til en sannyasin. Lettvinte løsninger som å skylde på den/de andre/samfunnet holder ikke. En sannyasin ser på hva eget bidrag er. Det er det mulig å gjøre noe med. En kan ikke forandre den andre, kun seg selv. Det hjelper ikke å kritisere den andre, tråkke på, hate og heller ikke legge seg flat og utslette seg selv. Forpliktelsen innebærer å alltid være villig til å se på seg selv. Derfor er meditasjon helt sentralt i en sannyasin`s liv, som et kompass som gir riktig kurs, økt bevissthet.

Vi har ingen tradisjon i Vesten rundt den funksjonen et opplyst individ har for søkende mennesker. Meditasjon som metode til utvikling og vekst er ofte sett på med fordommer og uvitenhet. Kognitiv vitenskap oppfatter bevissthet som et epifenomen til hjernen. Stort lenger fra den kunnskap og erfaring som er samlet gjennom tusener av år i Østen kan den ikke stå. Derfor blir det som skjer rundt den opplyste fort mistenkeliggjort og definert som en sekt. Da kan den rasjonelle siden i oss få det inn i en forståelig bås og skjøvet det bort uten å måtte forholde seg til det. Et av problemene er også ”falske profeter”, en realitet både i Østen og Vesten. Makt over andre har og vil alltid være et problem, uansett kultur.

Osho har vært krystallklar på at en sannyasin skal være i verden, en del av verden, uten å la seg drukne i den. Den gamle typen sannyasins forlot verden, gjemte seg bort. Han oppfordret oss til å være vanlige i verden og bruke våre erfaringer der til å lære om oss selv. En sannyasin skal ikke å lene seg til noen autoritet, dyrke noen, se opp til noen, beundre noen. Det er nettopp dette vi lærer i vårt samfunn, å sette andre opp, skape hierarkier. Dette trenger vi å avlære. Vi må begynne å lære og stole på oss selv, vår egen dømmekraft, våre egne vurderinger. Vår utfordring er å stå i oss selv uten noen form for krykker, samtidig som vi utvikler vår evne til kjærlig vennlighet til andre og oss selv. Vi må kunne stå opp for våre oppfatninger selv om ikke alle andre er enige. Nøkkelord er å være autentisk og ærlig.

Det er en kjerne av sannhet i det som skrives i DN sin reportasje. Det er også alltid noe sant i den paranoides forstillinger. Men jeg undres over om journalistene som skriver reportasjen noen gang har hørt eller sett Osho (det er tusenvis av videofilmer)? De har kanskje det? Etter min oppfatning er det et minimumskrav før man skriver en slik reportasje, direkte kontakt med det stoffet man skriver om.

Det nevnes ikke med et eneste ord i reportasjen at Osho har skapt helt nye meditasjonsteknikker for det moderne mennesket. Disse metodene hjelper hver dag tusenvis av mennesker til å vokse, utvikle seg, skape seg meningsfulle liv. Han har videre tørket støvet av de fleste mysterietradisjoner og gjort dem tilgjengelige i moderne og forståelig språkdrakt i mer enn 600 bøker, i dag oversatt til de fleste språk og gitt ut på de store forlagene i verden. Vi er ikke en gang i nærheten av å kunne verdsette dette bidraget. De nevner heller ikke at han har like stort rom i det indiske parlament som Gandhi, hans storhet er anerkjent.

Av reportasjen kommer det fram at journalistene har snakket med Hugh Milne, som i sin tid skrev en skandalebok om Osho. Hvorfor? Han hadde som hobby å ligge med tenåringsjenter i Poona. Som motorsykkelplayboy forførte han de purunge jentene. Foreldrene satte til slutt foten ned. Han ble stoppet. Hans hevn var boken. Det var nok av folk som ønsket den velkommen. Det hadde ikke vært vanskelig for journalistene i DN å få sjekket denne kilden.

DN får det til å virke som det var en gjeng kommandosoldater rundt Osho. Verken Swaha eller Hugh Milne har hatt noen spesiell posisjon rundt Osho. Ingen har. Absolutt ingen. Mange ønsket seg det. Ingen hadde. Hensikten med å være rundt Osho var å lære den vanskelige kunst å være alminnelig. Helt dønn alminnelig. Ikke alle liker det.

Det har alltid vært en liten gruppe som har hatt ansvar for Osho`s daglige ve og vel. Verken Swaha eller Hugh Milne har hørt til dem. Begge har vært helt vanlige Osho sannyasins.

Osho ble forsøkt myrdet av en hindu fanatiker med kniv på slutten av 70-tallet i Poona. Da ble vaktholdet rundt huset noe skjerpet i en periode. Det har ingenting med nærhet til Osho å gjøre.

I 1981 ble den engelske legen James Cyriax fløyet til Poona for å se til Osho som var alvorlig syk. Dette kan jeg snakke om med litt autoritet, jeg er utdannet i ortopedisk medisin hos Cyriax og har hatt som lærer og møtt ham personlig. Cyriax var en stor kapasitet og ble brukt for å få en medisinsk vurdering av Osho`s ryggplager. Han var klar i sitt budskap. Osho ville dø om han fortsatt ble i India. Han ble derfor av medisinske grunner fløyet til USA. Etter noen måneder kom han til ranchen hvor han bodde til 1985.

Det er også riktig som DN skriver at det skjedde kriminelle handlinger på ranchen i Oregon. Heller ikke disse har noe å gjøre med Osho. Sheela hadde det administrative ansvaret for ranchen, mens Osho selv var i stillhet i tre år. Hun trakk i trådene med paranoid oppfinnsomhet. Senere ble hun fengslet for sine bisarre og groteske handlinger.

De kriminelle tingene som skjedde på ranchen var resultatet av en syk sjalusi fra Sheela mot den gruppen som hadde ansvaret for Osho`s hus. Sheela bygde nærmest opp et terrorvelde på ranchen. Denne forskrudde lederstilen har sitt motstykke i det delstaten Oregon og den amerikanske staten gjorde for å utslette ranchen og bli kvitt Osho. Den historien er like vanvittig som den rundt Sheela.

I 1993 publiserte den amerikanske journalisten Max Brecher ”A Passage to America”. Det er en bok om USA`s skjulte kamp mot Osho. Det er om terror, om våpen, om spionasje, om trusler og korrupsjon. Max Brecher utga seg som innbitt motstander av Osho og fikk intervjue de mest sentrale personene i myndighetenes krig mot Osho. Med smiger fikk han tungebåndene til å løsne på høytstående personer i amerikansk administrasjon, både i Washington og i Oregon. Han hadde skjult båndopptaker på seg under intervjuene. Man blir ikke mye imponert over mennesker i maktposisjoner når man leser boken. De to første forlagene som ville gi ut boken våget ikke, de ble truet av amerikanske agenter.

Boken er verd å lese for å forstå hvilken frykt det offisielle USA hadde for Osho. Kampen stod ikke mellom Osho og Amerika, den var mellom Sheela og Amerika, pluss at hennes sjalusi mot de som hadde det daglige ansvaret for Osho blandet seg inn i det hele.

Da hun forsøkte å få Osho`s engelske lege Amrito myrdet i 1985 begynte ting å skje. Han ble forgiftet og ble reddet som ved et under på et lokalt sykehus i Oregon. Osho kom da ut av taushet. Langsomt kom alt til overflaten. Osho inviterte FBI inn for å rydde opp. Sheela flyktet. Ansvaret ble nå lagt over på Osho. Det offisielle USA så nå sitt snitt til å bli kvitt ham. Historien kan leses i Max Brecher`s bok. Hvorfor er ikke denne kilden brukt i DN?

Amerikanerne tegnet et bilde av Osho som farlig kriminell. Hva var de redde? Han eksponerte den kristne fundamentalistiske makteliten i USA like mye som han hadde gjort det i India med hinduer. Maktsyke politikere og geistlige ble hudflettet av Osho. Hans budskap var klart. Som vi mennesket er evner vi ikke å håndtere makt. Det går etter en stund til hodet på folk. Resultatet av det ser vi rundt oss hver dag og får inn i stua via TV.

I reportasjen i DN anes det en litt foraktfull holdning til meditasjon. Det snakkes om å bli ett med universet, forsvinne i andres øyne, det fryktes til og med orgier. Dette har ikke et fnugg å gjøre med meditasjon. Ja, dynamisk meditasjon kan høres. Men det er langt derfra til orgier. Det sier mer om den som hører enn den som mediterer. Å skrive slik om meditasjon bidrar kun til å skape frykt og fordommer. Ikke noe annet. Men journalistene hadde hatt muligheten til å være mer nøkterne. Kildene er mange. Det hadde ikke vært vanskelig for DN å finne mer objektivt ut hva dynamisk meditasjon er, eller hva aktive meditasjoner er.

I dag er fronten i hjerneforskning flyttet til tibetanske lamaer som blir koplet opp til den mest avanserte teknologi. Vi vet at langvarig meditasjon forandrer strukturen i hjernen, spesielt venstre frontallapp. Det er i dag en dialog mellom frontfigurene i kognitiv vitenskap og meditasjon. Det er et rimelig krav at journalisten klarer å ha begge perspektiver i sin reportasje, både det som skjer i Hedalen og et minimum av kjennskap til meditasjon. Det som skrives om meditasjon i reportasjen bærer mest preg av den frykt og uvitenhet man aner folk i Kristelig Folkeparti i Hedalen har, pluss en solid porsjon fordommer.

Da Moraji Desai ennå bare var minister i den indiske regjeringen var han og Osho på samme konferanse. Samme mann ble senere indisk statsminister. På denne eksponerte Osho Moraji Desai sine egotripper, han ble avslørt. Siden hatet han Osho. Da han senere ble statsminister gjorde han alt for å ødelegge ashramen i Poona.

Siden Osho snakket i Bombay i 1968 om ”From Sex to Superconsciousness har merkelappen sex-guru blitt hengende på ham. Stemmer dette? Det var en reaksjon fra fundamentalistiske hinduer fordi han kritiserte undertrykkelsen av seksualitet og kvinner i India. Osho`s budskap er meditasjon, ikke sex. Ingen har snakket mer inngående og tydelig om farene ved seksualiseringen av samfunnet og sterkere i mot rus enn Osho. Likevel klarer journalistene å tegne et bilde av Osho som en sexfiksert narkoman og terrorist. Litt av et kunststykke.

DN sin reportasje føyer seg på denne måten inn i en kjent tradisjon. Nå tror jeg ikke det er gjort med noen form for intensjon av journalistene. Dette er sikkert deres oppfatning og sannhet. Men deres research er ensidig fokusert på alt det negative som er blitt skrevet om Osho. Det er lett å finne.

Det viser også reportasjen fra Hedalen. Har de som bor der gjort noe kriminelt? Har de brutt noen lov?

Reportasjen er ensidig negativt fokusert og bærer tydelig preg av skepsis. Og det det sier mest om er en ting; frykt. Det er temaet i det lille samfunnet i Hedalen. Frykt og atter frykt. DN har valgt å flyte kritikkløst med i den fryktbølgen og gi den et forskrudd ansikt i det bildet som tegnes av Osho.

Hvorfor møter ikke Swaha folk i bygda og svarer på spørsmål når han er så full av kjærlighet? Nettopp han skulle jo ha ressurser og muligheten til å rydde opp i det som har skapt problemer, frykt og fordommer. Hvorfor ikke dele noe av sin innsikt og kjærlighet med folk der som er redde det som skjer i bygda? Det skulle være en smal sak. At det skulle bli en reaksjon i en bortgjemt bygd når så mange flytter dit av slike grunner er vel ingen overraskelse? Slik Swaha og hans tilhengere forholder seg til saken kan det virke som det bidrar til at frykten eksaleres.

Hvis ikke de 40 som har flyttet til Hedalen har gjort noe galt, hvorfor ikke da møte de fastboende som har frykt og spørsmål knyttet til det som skjer? Det kunne avdramatisere situasjonen. Alt de gjør er jo å meditere. Så frykten er helt grunnløs, så vidt jeg kan skjønne. Om frykten ble møtt med kjærlig vennlighet så kunne vel folk bo i Hedalen i fred, ro og fordragelighet? Osho utfordret flere ganger paven til offentlig diskusjon. Han gikk aldri av veien for å rydde opp.

Jeg har selvfølgelig ikke noe med hvordan de ordner sitt hus i Hedalen. Men jeg har behov for komme med disse klargjøringene i forhold til Osho. Jeg forventer meg ingenting. Verken at journalistene i DN skal forandre sitt syn eller begynne å grave dypere, eller svar fra noen som har flyttet til Hedalen. Mitt motiv er å korrigere det som skrives om Osho.

Jeg tviler på at DN har bidradd til å skape fred og forsoning i Hedalen. De har vel bare oppnådd en ting, blåst ny energi til fryktens bål. Hva er egentlig hensikten? Finnes det noen mening? Journalistene får granske eget hjerte, der er sannsynligvis svaret, om de ønsker et svar.

Sommeren 1987 fikk Osho et spørsmål fra en journalist i Times of India:

Kjære Osho, I vår opplærig som journalister, blir Væren, den spirituelle dimensjonen, ignorert, mens andre psykologiske emner vektlegges. Osho, vil du si noe om hvorfor det er så viktig å inkludere den spirituelle dimensjonen i opplæringen av journalister?

Dette foredraget kan være interessant å lese for en journalist. Vil DN ha en kopi kan de få den av meg.

Jan Sunder Halvorsen.