Aktuelt
Utvikling, bevissthet, debatt og krig
I hele sommer har jeg satt i grupper, en lang reise. I blant røyner det på, mennesker kommer og går, jeg blir alltid igjen. Da kan spesielt overgangene være heftige, slippe taket i de som er kommet nær, og så åpne opp for nye. Motstand kan dukke opp. Det er lett å miste det indre fokuset i utsiden.
Når blikket igjen rettes inn blir det fort klart at jeg sitter der for meg selv. Uten det hadde det ikke vært noen mening i dette arbeidet. Terapi er et arbeide for å hjelpe andre? En nyttig rolle å gjemme seg bak. Den kan bli så edel at det overordnede motivet er å redde verden og menneskeheten. Selvfølgelig kan det noen ganger være en lettelse å slippe å se på seg selv. Men før eller siden blir en innhentet av slike dekkoperasjoner. Å lure seg selv fungerer inntil trykket innvendig blir for stort, eller at en ubevisst roter det til og vikler seg inn på utsiden. Da tar ofte bortgjemte negative selvbilder over. Det gjør de i blant, det er menneskets lodd. Da kan både forholdet til eget selv og andre bli et helvete.
Jeg må sitte i grupper for min egen del, fordi det er et felt som gir meg muligheten til å se meg bedre, på godt og vondt.. Derfor er det meningsfylt. Heftig fordi mine egne oppfatninger av meg selv hele tiden blir utfordret. Mine forestillinger om meg tvinges opp i dagen. Makt og avmakt eller ærlighet og sannhet blir da de to retningene som åpner seg. Noen ganger går jeg på trynet, andre ganger blir alt tydeligere og klarere. Men prosessen tåler dette. Ingen behøver heldigvis å være perfekte, for ingen er det.
Den indre beslutningen om å ville vokse bærer fellesskapet rundt indre arbeide. Den tåler at vi i blant snubler og faller. Slik lærer vi, gjør nye erfaringer. Den type beslutning som er drivkraften i indre arbeide kommer ikke fra personligheten, men fra et rom i oss som er mer enn den. Herfra henter vi alt som er sant i oss, styrke, vilje, glede, stillhet, kjærlighet, fred, aksept etc. Alle disse kvalitetene har en ting felles, bevisst tilstedeværelse, presence, bevissthet.
Det som er blitt tydeligst for meg i sommer er hvor sentralt kritikerarbeidet er i indre arbeide. For det vi sitter fast i er innvikling. Vi vikler oss konstant inn i oss selv og hverandre, fordi vi har mistet kontakten med dypet i oss selv. Vi lever på vår egen overflate. Kritikeren tåkelegger oss med skam og skyld og tar oss bort fra kontakt med kropp og følelser. Vi blir til driv-ved på livets hav, styrt av ubevisste behov og impulser, pluss negative selvbilder som vi desperat prøver å holde borte.
De kan skjules i skyggen av noen som er stor og sterk rundt oss og gir oss en følelse av beskyttelse og betydning. Vi kan også blåse oss opp og tro vi klarer oss sjøl, helt alene, ha jernvilje og stå på til vi styrter, alltid i forsvar av vår uavhengighet. Eller vi kan låne ut våre negative selvbilder til noen som ikke vil ha sine. Vi lar oss da kontrollere, bli fortalt hvordan vi skal forbedre oss, eller vi blir misbrukt på ulike måter, for at den andre skal slippe å se sitt eget bilde i speilet. Så hevner vi oss, blir offer eller martyr. Mulighetene er mange. Problemet er at alle disse varierte mulighetene tar fra oss livsgleden og kraften.
Da vi hadde avsluttet gruppene for en uke siden reiste jeg straks etter på en kort tur til Norge. Jeg hadde med meg Eckhart Tolle`s bok ”The Power of Now”. En bok jeg skummet raskt gjennom for et par år siden. Nå var riktig tidspunkt til fordypelse. Den setter fingeren så tydelig og klart på viktigheten og nødvendigheten av bevisst oppmerksomhet. Vårt hverdagsliv er i ubevissthet. Han kaller det hverdags ubevissthet, en form for transetilstand hvor fortiden preger våre opplevelser. I tillegg har vi en dypere form for ubevissthet som ”smertekroppen” styrer. Den er oversatt til norsk. Anbefales på det varmeste.
Den påminner oss om det ubehagelige faktum at vi sover oss gjennom livet uten å være tilstede i det. Ingen liker å høre det. Men slik er det, uansett. Gjennom å være tilstede i øyeblikket kommer vi ut av personligheten, trer inn i det levende livet, som kun er nu. Alt annet er forestillinger. Eckhart Tolle sier at menneskets eneste håp er å bli det som er mer i oss enn personligheten. På så måte er han en moderne mester, han formidler det samme budskapet som Buddha, Jesus, Pythagoras, Lao Tzu, Gurdjieff, Osho og andre mystikere har gjort i tusener av år. Men han kler budskaper i en moderne og forståelig språkdrakt.
På denne korte reisen ble jeg også oppmerksom på at det i noen dager hadde rast en heftig debatt i Aftenposten sprunget ut av krigen i Libanon. Fordatteren Jostein Gaarder hadde for en tid tilbake skrevet en kronikk som var en kraftig kritikk av Israel som krigførende nasjon. Artikkelen tar også klart avstand fra overgrep og all uretten jødene er blitt utsatt for gjennom tidene. Like mye som han tar avstand fra Israels krigsmaskin tar han avstand fra all terrorisme mot Israel.
Det kom mange reaksjoner på Gaarder`s artikkel. Mange støttet ham. Det var også sterke negative reaksjoner. En syntes til og med at kronikken var det verste hun hadde lest mot jøder siden Mein Kampf av Hitler. Han ble også anklaget anti-sionisme.
Da jeg fløy tilbake til Gotland og åpnet Aftenposten den dagen hadde professor Janne Haaland Matlary, statsviter ved Universitetet i Oslo og profilert katolikk et innlegg hvor hun kritiserer hele debatten for å være emosjonell. Hun etterlyser rasjonelle kriterier for å få en fruktbar offentlig diskusjon om emnet. Logikken må inn i følge professoren. Hun har sikkert rett om lærebokkriterier for offentlig diskusjon skal følges. Men. Når ble mennesket egentlig et rasjonelt vesen? Siden all historisk evidens viser menneskets mørke irrasjonelle dyp, hvordan skal da den tynne hinnen av rasjonalitet vi har skapt kunne være fruktbar i en offentlig diskusjon? Er ikke det å skape illusjoner på et bortgjemt kontor på Blindern? Er ikke krigen i Libanon et vitnesbyrd om i hvor grad verden styres av mørke og destruktive krefter som gjemmer seg bak retorikk og tomme løfter? Hvordan kan da rasjonelle argumenter ha noen effekt på et fenomen som er sterkere enn all fornuft? Fornuften har om og om igjen vist seg impotent mot menneskelig maktmisbruk og råskap. Noe helt nytt må bringes inn for å skape forandring.
Har egentlig de intellektuelles ord noen gang løst fundamentale problemer for menneskeheten? Skal erfaring ha betydning, må det ikke da konkluderes med at rasjonalitet gang på gang har lurt oss inn i det dypeste mørke? Før første verdenskrig trodde mange at fornuften ville lede menneskeheten til himmelen. Spør de som endte i skyttergravene hvordan det var? Slik sett har ingen gruppe sveket menneskeheten mer enn de intellektuelle som tror på fornuften. For mennesket er bare rasjonelt i en tynn hinne på overflaten. Skrap litt i den, så blir det mer enn klart at fornuft er et skalkeskjul for all den grymheten vi daglig kan se på TV eller lese om i aviser. Da kommer et dyr som er fylt med hat og frykt fram, som blindt ødelegger i troens navn. Fornuften løser ikke fundamentale problemer for oss mennesker. Heller ikke i debatter.
Slik hun skriver i sitt innlegg kan det tyde på at i hvert fall hun fortsatt tror rasjonelle tanker og argumenter kan bidra med noe. Etter min oppfatning er nettopp rasjonalitet vår største illusjon. Da er det bedre at emosjonene velter fram i debatten, så vi kommer nærmere det som er sant, det som rører seg i dypet av oss. Da blir det også klart hvorfor kommunikasjon er så vanskelig, eller umulig. Det er bedre å møte facts enn å holde liv i akademiske illusjoner.
Så hva er alternativet. For meg er kronikken til Gaarder et eksempel. Det er en kronikk med en annen tone enn den vi til daglig møter i våre aviser. Den er skrevet i en gammeltestamentlig stil. Han henter sine synspunkter fra et annet sted. Han er ikke moralsk i vanlig forstand. Det er ikke en løftet pekefinger han kommer med. Stemmen hans representerer sann humanisme. Nå er det nok! Overbevisningen i hans ord er ikke skrevet på overleverte steintavler. De er båret av en sannhet han har hentet fra eget dyp. Vi vet alle i magen vår hva som er rett og galt. Vi behøver ikke ha en bok å slå opp i. Et barn trenger ytre retningslinjer. Som voksne kan vi bytte disse ut med en kraftkilde inni oss. Da kommer sannheten fra et rom er større en personligheten. Da taler menneskets essens.
Herfra kom for meg Gaarders ord. Han brakte med den noe nytt inn i den offentlige debatt som taler til noe helt annet enn det rasjonelle i oss. Det er den indre overbevisningen vår at det som skjer rundt oss er en form for kollektiv galskap. Den ene part har sine argumenter som den andre blir slått i hodet med, den andre har sine. Begge gjør krav på sannheten. Men det finnes en større sannhet. Den ropte Gaarder ut. Stopp! Staten Israel kan ikke lenger kjøre sin krigsmaskin over uskyldige mennesker, kvinner og barn. Den oppfører seg på samme måten som verden så rystende har behandlet jødene. Å ha blitt behandlet slik legitimerer ikke å være slik mot andre. Hizbollah må stoppe, Syria må stoppe, USA må stoppe, England må stoppe, Russland må stoppe, Osama bin Laden må stoppe. All galskapen må stoppe.
Det roper en sterk stemme fra menneskets dyp. Den kraften kom fram i Gaarder`s artikkel. Derfor er den viktig. Den taler ikke fra noen side, den tar ikke stilling for noen eller mot noen. Den ber oss om å våkne. Den er ikke fornuftig eller rasjonell, heller ikke emosjonell, men eksistensielt forankret i en dypere sannhet. Derfor er den kraftfull.
Det er derfra vi trenger å hente våre ord, fra den brønnen. Ordene fra mennesket som politisk dyr tror vi ikke lenger på. De er falske, de har lurt oss så lenge. Vi er alle delaktige, har et ansvar for at politiske illusjoner får fortsette. De lapper her og de lapper der, de snakker og snakker, tror og tror, håper og håper, anklager og beskylder, gir støtte til en og fordømmer en annen, gir med den ene hånden og tar med den andre. Det er et spill. Nå må vi slutte å spille. Mens de viktige store sterke menn spiller sitt spill dør uskyldige barn og kvinner. Jeg er fullt klar over at politikerne tror på det de gjør og at intensjonen er den beste. Men spørsmålet er dette: Når skal erfaring få tyngde og betydning? Når skal vi lære? Gamle religioner og politiske ideologier har kun gitt mennesket smerte lidelse.
Gaarder pekte på en mulighet. Det finnes i oss alle en sann humanisme. Når vi lytter til den vet vi. Den sier stopp, nå er det nok, uansett side.
Vi som lever i den rike del av verden har og et spesielt ansvar. Hvorfor? Fordi menneskets mørke skapes av frykt. Når vi lar store deler av menneskeheten vokse opp i nød og fattigdom vil de preges av dette, det setter spor. Frykt og hat blir resultatet. Vi er nødt til å se terrorisme i et slikt lys. Da blir den forståelig. Det betyr ikke at vi unnskylder den. Det gjør oss medansvarlige. Det er vårt ansvar å stoppe all materiell nød i verden. Der har vi som rike nasjoner et større ansvar. Men det blir ikke gjort noe. Vi bare prater. Muligheten til å gjøre noe er tilgjengelig. Vår teknologi har åpnet døren til å gjøre noe for å eliminere verdens fattigdom. Hva står i veien? Gamle religioner og ideologier. Noe i menneskets personlighet skaper fundamentalisme, enten de bor i Østen eller Vesten, enten de er sosialister eller konservative, enten de er muhammedanere eller katolikker.
Så hva gjør vi? Vi må lytte til den stemmen i oss som er mer enn personligheten. Personligheten er i ferd med å ta livet av menneskeheten. Vi må handle nå. Gaarder gjorde det. Han våget og var modig. Slike skritt trenger mange intellektuelle å ta, bli virkelige. Det trenger vi alle å bli. Hvert individ må ta den beslutningen. Når mange nok gjør det kan noe skje. Det er vårt eneste håp, søke sannheten i oss, så rope den ut. Stopp galskapen! Ikke kall den noe annet, det er galskap vi er omgitt av og som styrer verden i dag. Denne galskapen stoppes ikke av avtaler, den stoppes kun om nok mennesker våkner og lytter til den stemmen i seg som vet hva som er sant. Da kan det skapes et moment som løfter mennesket opp på et bevissthetsnivå der fundamentalisme ikke lenger har grobunn.
Verden styres av frykt og hat. Den sannheten kan ikke debatteres bort med rasjonelle argumenter, helles ikke løses med fornuft. Alle krigserklæringer, enten de er mot terrorisme eller Vesten skaper bare mer frykt og hat. Bare visjonen om at mennesket er mer enn sin personlighet kan gjøre noe med den fortvilte situasjonen vi er i.
I dag slikker Libanon sine sår og mødre i Israel gråter over sin døde sønner. Hvem skal lide i morgen og gråte sine tårer da?
Stopp!
J. Sunder Halvorsen
Osho sier dette:
Hva er visdom? Det er i hvert fall ikke kunnskap. Kunnskap er hyklerisk, det er en falsk mynt. Den ser ut som visdom, og fordi den likner på visdom er den farlig. Det er lett å bli lurt av den.
Kunnskap kommer utenfra, visdom stiger opp fra innsiden. Kunnskap er en salgsvare, dere kan kjøpe den på torget; den blir solgt, den blir kjøpt. Visdom er ikke en salgsvare, du må risikere ditt eget liv for å få den. Det er ikke noe dere kan kjøpslå om, det er et hasardspill.
Kunnskap er sammensatt av alt dere vet fra fortiden. Visdom har ingenting å gjøre med fortiden, den tilhører nuet, øyeblikket. Den har ingenting å gjøre med fortiden, og den har heller ingenting å gjøre med framtiden, for framtiden er bare en projeksjon av fortiden – moderert, dekorert, her og der litt forandret, pusset litt på, malt – men det er det samme gamle som er renovert.
Kunnskap eksisterer i tid; tid består av fortid og framtid. Visdom kjenner ikke til tid, visdom vet kun om evigheten. Evigheten består kun av nuet, øyeblikket. Evigheten kommer ikke, går ikke, den er alltid der.
Visdom bringer fred, kunnskap bringer med seg angst. Samme hvor like de ser ut, de er diametrale motsetninger. Visdom bringer tilfredsstillelse, fullstendig tilfredsstillelse. Kunnskap bringer med seg mer og mer utilfredshet, fordi sinnet vil alltid ha mer. Sinn er bare et annet navn for å ville ha mer og mer. Det lengter alltid etter noe annet. Har dere penger vil dere ha mer penger, hvis dere har makt vil dere ham mer makt. Har dere kunnskap vil dere ha mer kunnskap. Det er den samme prosessen, objektene er bare forskjellige.
Visdom vet ikke noe om mer, det er fullstendig tilfreds som det er. Når dere er omgitt av ønsket om mer er dere i konstant spenning, fordi ingenting blir noen gang nok. Dere lever i sjelekvaler og angst.
Osho
Skriv ut denne teksten