• forside
• gullkorn
• haiku
• aktuelt
• mnd svar
• bibliotek
• om nettstedet
• forum

Aktuelt

Vennskap og levende forskningshistorie

Da jeg flyttet inn på International Student House på UCLA i Los Angeles var Bjørn en av de første jeg møtte. Han var som en frisk vind som plutselig og overraskende feide inn i stuen da jeg nettopp var kommet til LA fra New York, gjennomsliten fra en tre dagers non-stop reise i en Greyhound buss. Han var omgitt av intens energi. Dette var en ung mann som visste hvem han var og hva han holdt på med, en begavet og lovende ung svensk forsker, kapret av et prestisjetungt amerikansk universitet for å tilføye det en ny stjerne på forskerhimmelen.

I løpet av en fem-årsperiode hadde han fått publisert flere oppsiktsvekkende vitenskapelige artikler i kjente tidsskrifter. Han var sterkt influert av systemorienterte tenkere som Ludwig von Bertalanffy. Holistisk var et begrep han ofte brukte.

Det spesielle med Bjørn var at han brant for sin forskning. Han var ikke opptatt av å bli kjent eller berømt, han var en undrende sjel som levde fullt og helt for sitt fag. Hans forskningsfelt var insekters nervesystem. På dette området var han nytenkende, hans ideer var orginale, kort sagt, han var lovende. Derfor hadde amerikanerne slått kloa i ham. Han kom som del av den berømte brain drain amerikansk forskning levde på. De sugde til seg begavede mennesker fra store deler av verden, som en tørst vampyr. Alle ville til det forjettede land, hvor det var midler og inspirerende miljøer som verdsatte talenter.

Vi to ble nære venner. Vi hadde mange og lange joggeturer sammen langs stranden i Santa Monica da jeg flyttet ned dit. Vi lærte oss å bodysurfe i dønningene, lekte og boltret oss i vannet. Våre filosofiske lufteturer ble mange og lange. Ofte havnet vi i lufttomme lag, men vi hadde det artig. Det var godt for oss begge å kunne snakke vårt eget språk i blant.

Vi opplevde begge å bli tatt i mot av amerikansk gjestfrihet, jeg som første utenlandske medisinstudent på UCLA og Bjørn som ”a rising star” i biologimiljøet. Det er noe spesielt å møtes rundt så mye gjensidig trivsel. Vi var unge, vi hadde legio med krefter og overskudd og følte oss på to rosa skyer som møttes i pur glede og overskudd. Derfor ble Bjørn en helt spesiell venn.

Dette varte tre års tid. Så var Bjørn hjemme en sommer. Der møtte han en tjej, som svenskene sier. Da han kom tilbake i august ville han bare en ting, dra tilbake til Monica. Han mistet hjertet den sommeren i Stockholms skjærgård. Hun studerte, så ville han være med sin Monica måtte han flytte på seg. Hjertet vant, takk og lov for det. Svenskene tok i mot ham med åpne armer. Så jeg mistet min venn til vakre Monica. Det var et flott bryllup, for meg både gledesfylt og litt kledd i sordin. Men vi har holdt kontakten. Så hvorfor skriver jeg om Bjørn? Fordi han er et stykke levende historie om hva som har skjedd med moderne forskning. Jeg møtte ham siste gang i fjor høst. Da var noe blitt forløst i ham. Dette skjedde ikke over natten. Det har vært en lang prosess.

De første årene tilbake i Sverige fikk han undre seg over alle naturens mysterier også i svensk forskning. Han er den gamle typen grunnforsker, lyser sin lykt inn i det ukjente mørket. Er det noe å finne? Dette er ikke bestillingsforskning hvor det forventes resultater og økonomisk gevinst. Det er søkende kreativitet, ha en aning, et kort lysglimt. Er det noe mer? Tålmodighet, uendelig nysgjerrighet, intuisjon og et klart intellekt er de viktigste ingrediensene hos denne forskertypen. Han var født til dette, ingen tvil om det.

Bjørn hater byråkrati. Det verste du kan gi ham er skjemaer. Han har laget sin egen lov for dem, 95% er til for skjemaets egen skyld og har ingen annen hensikt enn å holde liv i dem som sitter og lager dem. Den holdningen gjør ikke livet lett for en svenske i Sverige, som har et byråkrati som pløyer ganske dypt inn i folks liv. Men så lenge han fikk forske i fred gikk det bra.

Da Thatcher politiserte engelsk forskning og Reagan kom til makten i USA ble Bjørn urolig. Vi møttes noen dager da jeg bodde i England. Han var på et kortere opphold i Cambridge og var klar i sin tale: ”Engelsk forskning kommer til å bli umåtelig skadelidende når politikerne tar over styringen. De har ingen forutsetninger for å forstå hva forskning er. Deres interesse for forskning ligger i behov for kontroll, makt og innflytelse, til sist få resultater som kan måles i kroner og øre.” For Bjørn er resultater noe som i blant skjer. Det er reisen inn i det ukjente som er viktig for ham, den kreative prosessen. Den frie forskning hadde nå fått sin dødsdom i følge Bjørn. Hans spådom var klar, økonomiske interesser kom i løpet av et tiår til å tvinge fri forskning i kne og gjøre den til business. Han hadde et imponerende klarsyn den gangen om hvordan økonomene kom til å erobre skanse etter skanse i samfunnets maktstrukturer og heise den rene materialismens fane. Det er ikke rom for det kreative mennesket i deres regnstykke

Han hadde vært skeptisk da jeg flyttet inn i et stort kollektiv på den engelske landsbygden og hadde sagt mitt definitive farvel med tradisjonell psykiatri. For ham var meditasjon for lite vitenskapelig. ”Er du sikker på at du ikke lar deg lokke av denne Osho?” Et forventet spørsmål fra en som avskydde alle autoriteter. For ham var frihet et `must`, hans søkende sjel måtte ha fri luft under vingene for å kunne arbeide.

Da vi satt nede ved elven i Cambridge med piknik kurven fylt med god mat og en flaske vin fortalte jeg ham litt om Osho`s rebell, opprøreren, om aktiv meditasjon og at frihet ikke bare er frihet fra, men like mye et spørsmål om frihet til.

Jeg tok også en sjanse da vi satt der, var ærlig om hvordan jeg opplevde hans projeksjon, at jeg var i ferd med å bli fanget av autoriteter. ”Det er du Bjørn som er livredd for å miste kontrollen, det har ingenting med mitt forhold til Osho å gjøre. Mitt forhold til ham er om å se på min egen ufrihet, komme ut av mitt eget fengsel, våge å ta tilbake meg. Du blander din egen frykt for å miste kontrollen inn i meg. Ta din projeksjon tilbake, jeg vil ikke ha den, den forstyrrer vårt forhold.” Han ble paff, hadde ikke ventet det, han ville bare dele sine bange anelser. For ham lå det omsorg i det. Jeg ville ikke ha det grumset. Det var godt å sette en klar grense. Jeg sa til Bjørn at det er så vanlig at folks frykt for å miste kontrollen blir projisert på fenomener som Osho. Selvfølgelig er det ikke ukjent at vi lar oss lure inn i både det ene og det andre av autoritære strukturer. Men like viktig er det å skille mellom hva som er en reell fare og hva som er projeksjon. ”Du ser spøkelser der ute, Bjørn. Hva du gjør med dine spøkelser er ditt problem, men gi dem ikke til meg. Jeg har nok med mine.” Det skjedde noe i ham, jeg nådde fram, han begynte for første gang å lytte. ”Du er heldig du som har funnet et fellesskap du er i samklang med. Hvor du kan være deg. Jeg er født til å forske, forskning er min meditasjon, det er ikke noe annet jeg kan gjøre, det bare er slik. I dag føler jeg meg som en fremmed fugl blant de fleste forskerkolleger. Nye forskere er opptatt av karriere, bli berømte. Og det skal gå fort. Det er ikke reisen som fascinerer dem, det er målet. Da har de ikke skjønt et dugg av hva forskning er. De er statusjegere.” Han så trist ut. ”Det er sterke krefter på gang i den vestlige verden som kommer til å ødelegge en tradisjon med røtter tilbake til renessansen, maktmennesket vil kneble friheten til å undre seg og karrieremennesket gjør det mulig for dem.”

”De skjønner ikke”, mente Bjørn, ”at all vår velstand er resultatet av undrende sjelers fascinasjon av alle tilværelsens mysterier, deres tapre forsøk på å forstå sammenhenger og lovmessigheter”.

Fra min tid som medisinstudent hadde jeg lært noe viktig av Bjørn. Jeg husker ennå den dagen han sa: ”Skal du forske på materien må du samtidig se på den som hellig, du må som forsker møte den med dypeste ærbødighet, den er større enn deg, bærer på hemmeligheter du er invitert som gjest til å få del av. Det du finner må du forvalte med omhu. Det er ditt ansvar at den kunnskap du får del av ikke misbrukes”.

Atomfysikkens skjebne måtte for all del ikke repeteres av biologien. Alt dette fikk stor betydning for mitt forhold til menneskekroppen. Den er ikke en maskin, men en organisme med levende røtter i et kosmisk mysterium. Derfor ble vi mer enn vanlige venner, vi delte noe av stor betydning for oss begge. Bjørn var den første som gjorde meg oppmerksom på hva som holdt på å skje i kognitiv vitenskap, sjelen var definitivt erklært død. Hjernen er en avansert datamaskin. Dette passet inn i både Thatcher`s og Reagan`s verdensbilde. ”Vi må kjempe i mot, vinner de fram med sitt menneskesyn vil samfunnet langsomt dehumaniseres. Økonomisk liberalisme er en dødelig gift, den tiltrekkes av menneskelig grådighet, overfladiskhet og trangsyn”.

Bjørn kunne ennå i noen år forske i sin elskede lab, samle inn materiale til sin forskning i feltet og komme tilbake og undersøke det. Ennå hadde han et lite og fungerende miljø rundt seg. Forskning er teamwork. Han stilte enorme krav til dem som var del av fellesskapet rundt ham. Det var ingen lettvinte løsninger i hans lab, ingen snarveier, null toleranse for fusk.

Han har lekset opp sannheten for mange med navn i svensk forskning som han opplevde sviktet sitt fag. Så han skaffet seg mange fiender. Spesielt var han skuffet over medisinerne og deres forhold til den farmasøytiske industri. Parasitter kalte ham dem. Slike holdninger gjør deg ikke akkurat populær.

Da den sosialdemokratiske svenske ministeren Thams klarte å politisere også svensk forskning fikk Bjørn nok. Han orket ikke mer. Forskning var blitt business.

Han fikk ikke lenger midler til sin forskning, passet ikke inn. Strømlinjeformede effektive forskningsmiljøer ble favorisert. Bjørn ble mer og mer en etterlevning fra renessansen. Skjemaveldet gjorde ham gal. Forskning handlet om å fylle ut tusen skjemaer, fortelle i detalj hva de søkte og hva de ville finne og hva de ville tjene på det. Det har ingenting med forskning å gjøre i følge Bjørn.”Det meste av det som kalles forskning i dag er innsanking av informasjon. Begrepet forskning er utvannet, misbrukt.” Han var ikke nådig. ”Det er mest bestillingsoppdrag som skal bringe inn penger til store multinasjonale selskaper.”

Hele Bjørns energi gikk på dette tidspunktet inn i en sterk identifisering med kritikeren. Hans kritikk av dagens forskning var på de fleste punkter riktig. ”Den har latt seg kjøpe av den liberale markedsøkonomien. Ren materialisme har tatt over makten. Sosialt har denne vært preget av utspekulert kynisme og tiltakende sosial urettferdighet. Feige politikere har rottet seg sammen med ”big business” og snakker om konkurransens fortreffelighet og nødvendighet. Den skulle gi oss en bedre verden. Alt skulle bli billigere og mer tilgjengelig. Alle tenkte bare på deg og meg, ville oss vel. Dagens forskning har mistet sin etiske forankring på bekostning av kortsiktig og overfladisk gevinst.”

Men kritikken til Bjørn var iblandet sinne og bitterhet. Sånn sett manglet den det vidsyn intellektuell klarhet gir. Men han hamret i vei sine argumenter. Bjørn ble som et vilt dyr i dette hykleriet.

Du kan ikke ubevisst la deg spise opp av din egen kritiker uten at det får følger. Det er en fare i å lete etter alt som er galt der ute og projisere sin egen kritiker ut. Du blir som en automatisk robot som vrenger all gørr ut av deg selv, i rettferdighetens navn. Det er en felle mange mennesker lett faller i. I sitt heseblesende løp kan de svikte sine nærmeste på det groveste. De er ofte ikke i stand til å ta vare på verken sitt forhold til seg selv eller sine nærmeste. Det skjedde også Bjørn. Forholdet til Monica holdt på å bli ødelagt.

Jeg ble mer enn forbauset den dagen Bjørn ringte meg i fjor høst og sa han hadde hoppet av forskningen. Det var noen måneder siden jeg da hadde hatt kontakt med ham. Han hadde søkt en stilling som lektor i biologi på en høyskole, med vekt på økologi. Han hadde til sist skjønt at han var på et feilspor da han druknet seg i refseren. Jeg var lettet.

Som i alt annet gikk han inn i lærerrollen med en iver og et pågangsmot som kunne ta pusten fra de fleste. Han engasjerte studentene. Fra sin systemorienterte vinkling fordypet han seg nå i Ilya Prigonine og Ervin Laszlo. Gjennom dette begynte han å interessere seg for bevissthet.

Da vi møttes i Stockholm fortalte han meg at han begynte å skjønne at meditasjon var en form for vitenskap. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Han ble nesten fornærmet da jeg begynte å le. Den sta og avvisende siden i Bjørn, som hadde holdt meditasjon på en armlengdes avstand var transformert, han omtalte det nå som en vitenskap. Jeg ertet ham: ”Har du lest Osho?” Det er akkurat det han sier.

Den samme kvelden kom vi inn på hvordan vi skal forholde oss til en verden som beveger seg mot stupet. Bjørn var klar på at han innser at rollen å ville redde verden er et håpløst prosjekt. ”Først og fremst har du ansvar for å ta vare på deg selv, sørge for at du lever ditt liv i samsvar med din sannhet. Det betyr ikke at du er selvopptatt. Det betyr heller ikke at du skal drukne i tristhet over tingenes tilstand. Hvem hjelper det? Du påvirker verden mest ved å leve ditt eget liv fullt og helt og ha hjertet åpent til andre mennesker rundt deg.”

”Vi har mer enn nok kunnskap i dag. Det trenges ikke mer. Vi overvurderer kunnskap på bekostning av visdom. Kunnskap er ikke nok. Er den ikke forbundet med bevissthet og et åpent hjerte får den ikke noe moment til å skape bevegelse som gjør at kunnskapen blir omsatt i handling som har røtter i livet og som tjener livet. Når kunnskap er begrenset til logikk og analytiske holdninger vet vi av erfaring at egoisme og makt tar over styringen. I dag drukner vi i ord. Skal det skje noen forandring som er radikal kan det virke som det først må skje en katastrofe. Så sterke midler må til for at menneskeheten skal våkne. Det er trist, men sant”, mener Bjørn.

Da vi møttes siste gang i fjor høst i Stockholm var det på vårt favorittsted på Söder. Bjørn tok meg dit første gang for mange år siden. Siste kveld i høst sang en trubadur viser av Dan Andersson. Bjørn introduserte meg for denne underlige figuren i svensk lyrikk da vi bodde i LA. Jeg ble helt bergtatt første gang jeg hørte hans sanger framført av Thorstein Bergman. Ord så fylte med levende substans og omgitt av tilstedeværelse og intens stillhet. Han gir buddhismen et nordisk preg. Dan Andersson er et av de vakreste møtene mellom Østen og Vesten. I ham smelter de inn i hverandre. Det var en underlig synkronisitet at denne trubaduren sang nettopp Dan Andersson den kvelden.

Vårt møte den kvelden ble helt spesielt, vitenskap og meditasjon satt rundt samme bord, de hørte sammen, de uttrykte bare to ulike sider av samme virkelighet.

Det som er vakrest og viktigst i livet er det bare dumt å prøve og forstå eller analysere. Det er om å ta imot, være takknemlig for de gaver livet gir. Slik er mitt vennskap med Bjørn. På en forunderlig og uforståelig måte er vi på en reise som er knyttet sammen.

J. Sunder Halvorsen

Osho sier: Fra undring oppstår to muligheter: En er filosofi, den andre er religion. Blir undringen et spørsmål beveger du deg inn i dimensjonen filosofi. Da vil du miste deg selv for den når ikke til noe som helst, den ødelegger deg helt enkelt. Et spørsmål vil føre deg til et svar, et svar vil føre deg til tusen spørsmål, også videre også videre. Jo mer du spør og jo flere svar du har, desto mer delt og fragmentert vil du bli. Du mister helheten, helheten blir til mange deler.

Fra det samme stedet går en annen vei, den som fører til religion. Du forblir undrende, du spør ikke, du vender ikke på og forvandler energien som er i undring til spørsmål; du tillater undringen å være der, du er avslappet med den, føler deg hjemme med den. Forblir du i undringen blir den din venn, din følgesvenn. Du har den med deg, du sover med den, du åpner øynene om morgenen og den er der, du lukker øynene om kvelden og den er der. Du puster inn og du puster inn undring, du puster ut og du puster ut undring – den blir ditt vesen. Da er du et religiøst menneske. Et religiøst menneske er et som lever i undring, som føler seg hjemme i undringen, som ikke har det travelt med å ødelegge den. På den måten kommer den som undrer nærmere, ikke svarene, men mysteriet som er overalt. Mysteriet er ikke et svar. Du møter mysteriet ansikt til ansikt bare når du slutter å stille spørsmål. Undring fører deg til mysteriet, opplevelsen av undring bare vokser og vokser og vokser og hele livet blir til en mystisk romanse.

Osho