Aktuelt
Øyeblikkets landskap og meditasjon
Nylig leste jeg ”The Guest House”, et dikt av sufi mystikeren Rumi.
Det er oversatt av meg som en innledning til noen ord om meditasjon:
Å være menneske er som å bli et gjestehus. Hver morgen kommer nye.
En glede, en sorg, også ondskap, et øyeblikk av bevisst oppmerksomhet kommer som en uventet gjest.
Ønsk dem velkommen og underhold alle! Selv om de er en flokk av tristhet, som ubarmhjertig rydder ditt hus tømmer det for møbler.
Allikevel, behandle hver gjest med aktelse. Det kan være han renser deg for en ny glede.
Den mørke tanken, skammen, det vonde, møt dem med latter ved døren, og inviter dem inn.
Vær takknemlig for hvem som enn kommer, for alle er blitt sendt som lærer fra det hinsidige.
Rumi, ”The Guest House”
Dette er essensen i meditasjon: Ta i mot alle gjester ved døren, møt alle i det øyeblikket de kommer inn, ikke skyv noen bort, alle er gjester i ditt hus, omfavn alle som kommer, verdsett alle, ikke døm noen.
Bare som en verdig vert ved din dør kan du ta i mot dine gjester. Da kan du gjøre rom for dem, åpne vinduer i rom det er mørkt, der det behøves lys. Slippes de inn uten å bli tatt i mot, er de ikke gjester. De vil innvadere huset ditt, okkupere det. Det vil ikke lenger være ditt hus. Du vil drukne i vrimmelen av inntrengere. De vil, litt etter litt, ta over alt rom. Til slutt er ikke ditt hus et sted du bor, men et trangt fengsel hvor det ikke lenger er plass til deg.
Du må gjemme deg på et trangt loft, begynne å dikte eventyr om hvordan du skulle ønske ditt hus var, hva du lengter etter, hva du trenger. I blant går du vill og havner i kjelleren, du blir redd mørket og flykter snart tilbake til loftet. Der drømmer du deg bort, mot blå horisonter, til landet som flyter av melk og honning. Når du våkner av drømmen sitter igjen du på et mørkt loft og er fortvilet, ulykkelig, du har gitt opp ditt eget hus, du maktet ikke å være vert for dine gjester.
Alle rundt deg forteller deg at du burde være takknemlig og glad for å ha et hus. Du har hørt dem si det siden du var liten. Du vil så gjerne også kunne verdsette at du har en bolig. Du har tenkt tusen ganger: Hva er galt med meg som ikke får til å trives i mitt eget hus? Hvorfor er jeg så håpløs?
Det er ikke vanskelig å svare på spørsmålet. ”Du må ta deg mer sammen, prøve mer, slutte å klage, ikke bare være misfornøyd. Se på alt du har? Har du egentlig noe å klage over?” Den stemmen har du hørt tusen og mange ganger. Du har prøvd og prøvd, men det hjelper ikke. Etter en kort stund er det like trangt. Hvor mange tulipaner du enn setter i vasen på loftet, så dør de etter noen dager. Det er og blir trangt og mørkt der drømmen slutter.
Svaret er enkelt den dagen du vil se det, du må stå ved døren og ta i mot dine gjester, ønske dem velkommen i det de stiger inn i ditt hus. Det er meditasjon, igjen å bli vert i sitt eget hus. Du må slutte å drømme, du må være ved døren i sol og regn, i vind og stille, i kulde og varme, i alle klima, du må være vert ved din dør alle årstider. Bare slik kan du få tilbake huset, ta bolig i det, flytte ned fra loftet, åpne vinduene, slippe inn lyset og igjen leve i det.
Du må ta beslutningen å bli vert. Det er ikke et ansvar i den tradisjonelle betydningen av ordet, som en moralsk forpliktelse. Ansvar er å møte alle gjestene i huset, ta i mot dem og ønske velkommen hver og en, det er ansvar. Osho kaller det respons, i motsetning til reaksjon. I reaksjonen er det ikke noe møte, da svarer du som en maskin, som om du allerede har hilst på og kjenner dine gjester fra tidligere. Da er du ikke tilstede for dine gjester, du glemmer å være vert.
Bare i nuet, øyeblikkets landskap, kan du være vert for dine gjester. Bare det landskapet pulserer med liv, bader i bevissthet, i lys.
Jeg leste nylig en artikkel fra et psykologisk tidsskrift om en psykologs reise i Vipassana. Selvfølgelig kan ikke jeg vite hva den ti dager lange reisen i meditasjon betydde for ham. Det vet bare han. Han beskriver hvor smertefullt det er å sitte ti timer i Vipassana hver dag. Hvor vanvittig vondt det gjør i hele kroppen. All uroen som raser rundt i kroppen, kampen mot smerten. Hans beskrivelse påminnet meg om hvorfor Osho skapte aktive meditasjoner.
Da folk fra Vesten kom til Osho på slutten av 60-tallet erfarte han at nesten ingen var i stand til å bruke de tradisjonelle meditasjonsteknikkene. De var fulle av uro og spenninger. Meditasjon blir da lett en kamp, noe vi skal klare, bli flinke til, lykkes i, fordi noen har sagt det er bra for oss, riktig og sunt. Da vokser ikke meditasjonsprosessen ut av et indre behov, men noe påtatt fra utsiden. Det utgangspunktet er helt feil.
Meditasjon er å gi seg hen, slappe av, la seg svøpe inn i øyeblikkets landskap. Vi trenger å være omsluttet av det klimaet for å kunne være verter. Vi må finne det på innsiden i oss som kan møte dette landskapet. Den lille lysstrålen i oss av bevisst oppmerksomhet som er del av øyeblikkets landskap, som er døren til det. Vi finner den bare i en avspent tilstand. I uro og spenning det lett å forveksle meditasjon med konsentrasjon.
Vi trenger å være så avslappet og komfortable som mulig når vi mediterer, for mange gjester gir oss et ubehag, noe i oss vegrer seg for å møte dem. For i meditasjon møter vi både det poetiske og vakre ved livet, alt lyset, men og mørket, alt det ubehagelige, fryktfylte, skremmende og truende. For å ha den styrken og det motet som kreves til å gå mørket i møte som vert må vi være i øyeblikkets lys. Ellers er det lett å gjøre meditasjon til en kamp. Da er vi ikke lenger vert for våre gjester. Da sitter vi så fort på loftet igjen og drømmer eller klager. Derfor er det så avgjørende å ta de riktige skrittene inn i meditasjon, åpne døren til øyeblikkets landskap, forankre oss i å være vert for våre gjester, få røtter i tilværelsen.
Osho har sagt at meditasjon er vitenskapen om vår indre verden. Først må vi fjerne det maskinliknende laget som ligger ytterst ute rundt vår personlighet. Reich kalte dette muskelpanseret, det kroppslige fengselet vårt. Rommet på loftet er sinnets fengsel. Det er på disse to ulike måtene verten flykter fra sin smerte og fortvilelse, bedøver seg selv, gjennom å skape drømmer i sinnet og spenninger i kroppen. Vi drømmer oss bort, lager fantasier og luftslott med sinnet. Kroppen blir stram og hard, livløs og tung, mister livskraften. Det livløse er konsekvensen av at sanseapparatet dekkes av støv, vi tar ikke inn det yrende livet, øyeblikkets landskap som omgir oss. Naturen er levende, alltid i nuet. Skal vi ha kontakt med det må vi selv være levende, for vi er en del av livet, en del av øyeblikkets landskap.
Starten på meditasjon er å avsløre at vi drømmer og sover, bli bevisste at vi har stengt døren til livet. Kroppen må vekkes til live. Den må igjen bli gjort til en levende organisme, et finstemt instrument, et orkester som kan spille på alle livets strenger. Meditasjon er ikke om forandring, men å bli levende, yre av liv.
Kroppen må bli flytende. Først trenger sansene å bli vekket til live igjen. Begynner vi med å sitte i de klassiske metodene som Vipassana og ZaZen er det så lett å bli lurt opp på det loftsværelset hvor vi er flinke og gjør det vi tror er riktig i meditasjon. Da er vi fra starten på ville veier.
All persepsjon skjer gjennom våre fem sanser. Når vi sier fem har vi glemt den kinestetiske sansen, evnen til å kjenne kroppen og bevegelser i den innenifra. Så vi har seks sanser. Mange mysterietradisjoner kaller sinnet den syvende sansen, for i sinnet, i opplevelsen av meg møtes alle sansene og former vår indre verden, den virkeligheten vårt sinn skaper i oss. Møtepunktet mellom alle sansene, vårt indre senter, skaper selvet, opplevelsen av meg. Mystikerne kaller det egoet, vestlig psykologi har gitt det betegnelsen ego identitet. Alle mystikere sier tydelig at denne ego identiteten er menneskets problem. Vi reifiserer opplevelsen av meg, gjør den til noe som vi tror er vedvarende, tingliggjør den. Det er illusjonen. Vi skaper tid i det tidløse øyeblikkets landskap, gjør det levende livløst.
Opplevelsen av meg skapes konstant. Et bølgende sansefelt i kontakt med alt som omgir oss lyser opp selvet i sentrum som en skinnende diamant. Det forsvinner hvert øyeblikk og skapes på nytt hvert øyeblikk. Det nytter ikke å klamre seg til det, det gir ingen trygghet, kun bevissthet, fra øyeblikk til øyeblikk.
Derfor har alle mystikere til alle tider sagt at selvet som et vedvarende fenomen er et bedrag. Det er flyktig, uten substans. I angsten for å dø gir vi det substans, vil det skal vedvare. Da mister vi kontakten med eksistensen. Det er vårt mest smertefulle traume. Vår verdighet som vert blir da borte og vi gir opp vårt hus. Vi mister kontakten med det i oss som er mer enn sansene våre. Vi blir atskilte fra den større helheten vi er en del av, fremmedgjorte fra eksistensen.
Meditasjon er å komme tilbake og bli en del av helheten. Vi trenger å vekke opp alle sansene og kroppen for å vende hjem. Samtidig må vi åpne døren til øyeblikkets landskap, bare det er levende. Døråpneren heter bevisst oppmerksomhet, awareness.
Alle sansene har sitt eget rom i oss. Når du lukker øynene og stiller deg helt inn på å lytte, ta inn alle lyder, åpner du døren til lydens landskap. For å få med deg rikdommen i dette rommet må du la det smelte sammen med øyeblikkets landskap. Uten det vil å lytte bli et fjernt ekko av dette landskapet. Det er det samme med alle de andre sansene. Vi kan bruke alle til å våkne til liv, gjøre kroppen mer flytende. Sansene er en del av den levende organismen, vår forlengelse av kroppen til omgivelsene. Kroppens grenser er derfor en illusjon, vi er spredt langt, langt utenfor vår kropp.
Det meste av tiden skjer persepsjonen av sansene våre uten kontakt med øyeblikkets landskap. Da blir sansene mekaniske, de brukes til å gjøre oss lik maskiner. Vi kan gå tur i skogen uten å høre at den vibrerer i et landskap av lyd, at det bølger med dufter overalt, at skjønnheten i synslandskapet kan overvelde oss.
En fin måte å praktisere meditasjon i tillegg til aktive meditasjoner er å gjøre liggende meditasjoner. Det er en enkel metode å gjøre persepsjonen bevisst.
Når du våkner på morgenen og før du sovner kan du være i øyeblikkets landskap en stund gjennom ulike sanser. Du kan leke med dem. La verden trenge inn i deg, akkurat nå, vekke deg opp eller la deg falle til ro.
Faren med liggende meditasjon er at det er lett å sovne. Fordelen er at det er lettere å gi seg hen til øyeblikkets landskap, slappe av, falle inn i det. Det er viktig å møte det med verdighet. Du skal ta i mot noe friskt og helt nytt, noe som aldri kommer tilbake, som bare er nå og så blir borte. Det er hellig, det eneste hellige som finnes. Samtidig er det viktig å ikke gjøre det tungt og alvorlig, for livet er en lek, en lek som pågår i evighet og fra evighet, og bare akkurat nå, i øyeblikket, forbi, borte, så er du vert for det neste. Alvor binder opp, lek løsner og frigjør. Øyeblikkets landskap må kontaktes med en lekfull holdning ellers går du glipp av essensen i det, lettheten. Det er når du gir det substans at du mister det, det er ingen ting, det er konstant i forandring, som sangen til en fugl, den synger sine toner, alltid en om gangen.
Vi holder så lett fast på det, vil at øyeblikket skal vare. Da er det ikke bare borte, vi er igjen på loftet i våre drømmer. Der havner vi om og om igjen. Med letthet og verdighet må vi ta oss tilbake til øyeblikkets landskap, være tålmodige med vår tendens til å ville gi det flyktige substans.
I liggende meditasjoner kan vi bruke både sansene og pusten som døråpnere. Pusten er alltid i øyeblikket. Gjennom pustens landskap kan vi alltid komme til øyeblikket. Når de to smelter sammen har vi en bro til kosmos, vi er dypt forbundet med helheten, en mystisk forankring som et kosmisk vesen.
Osho sier om og om igjen at det eneste hellige, det eneste religiøse er øyeblikket. Det finnes ingen annen religion. Han kaller det religiøsitet. Derfor møter vi det med verdighet. Det er hellig. Vi møter det med det i oss som er verdig til å møte øyeblikket. Denne indre verdien kan vi bruke til å fri oss fra alle ytre spill, alle konvensjoner som styrer oss, alt vi burde og må. Denne verdigheten gir oss mot til bryte båndene med det mekaniske, det robotaktige i oss.
Utfordringen i meditasjon er å bringe øyeblikkets landskap inn i hverdagen. Samtidig som vi også trenger å praktisere sittende eller liggende meditasjoner til faste tider, for å forankre vår bevisste oppmerksomhet i øyeblikkets landskap. Det er noe vakkert med å omslutte hver dag med å praktisere meditasjon, starte med å gå inn i det landskapet, våkne opp i det på morgenen, lukke øynene og falle til ro i det på kvelden.
Hvorfor? Fordi du merker at det gir livet ditt en helt ny kvalitet også at det er det eneste virkelige landskapet i tilværelsen, alt annet er drømmeri og fantasier. Bare du kan gi det til deg selv. Ingen andre. Det er helt opp til deg. Ditt liv er ditt ansvar, ingen andre sitt. Det er vakkert og gjør det mulig å leve et verdig liv, uansett ytre forutsetninger, helt uavhengig av dem. Øyeblikkets landskap venter alltid på deg, er der hele tiden. Det eneste som er, som har eksistens, som konstant minner oss på at det yrer av liv i oss.
J. Sunder Halvorsen
---
Osho sier:
Så, la meg fortelle dere noen få grunnleggende ting. En, meditasjon er ikke konsentrasjon, men avslapning – man slapper helt enkelt av i seg selv. Jo mer dere slapper av, desto mer vil dere kjenne dere åpne, sårbare, mindre stive, mer fleksible – og plutselig er dere tilgjengelige for eksistensen. Dere er ikke lenger som steiner, dere har åpninger. Avslapning betyr at dere tillater dere selv å gå inn i en tilstand hvor dere ikke gjør noe, for gjør dere noe, så vil dere fortsatt ha spenninger. Det er en tilstand av å-gjøre-ingenting. Dere slapper helt enkelt av og nyter følelsen av avslapning. Slapp av i dere selv, lukk øynene og bare lytt til alt som skjer i omgivelsene. Det er ingen grunn til å kjenne noe som en forstyrrelse. I det øyeblikket dere opplever det som en forstyrrelse, benekter dere Gud. I dette øyeblikket kommer Gud til dere som en fugl. Ikke benekt det. Han har banket på døren deres som en fugl. I neste øyeblikk kommer han som en hund – bjeffer, eller som et barn, skriker og gråter, eller som en villmann som ler. Ikke benekt noe; ikke skyv bort; aksepter – for benekter dere vil det komme spenninger. All benekting skaper spenninger. Aksepter. Vil dere slappe av, er akseptering veien. Aksepter hva som enn skjer rundt dere; la det bli en organisk helhet. Det er en del av tilværelsen – dette er noe dere vet eller ikke vet, alt henger sammen.
Disse fuglene, disse trærne, denne himmelen, denne solen, denne jorden, dere, meg – alle er forbundet med alt annet. Alt er en organisk helhet. Forsvinner solen, så forsvinner trærne, forsvinner trærne, så forsvinner fuglene, forsvinner fuglene og trærne så kan heller ikke dere være her, da vil dere forsvinne. Det er del av en økologi, alt henger dypt sammen med alt annet.
Så ikke ta avstand til noe, for i det øyeblikket dere tar avstand til noe, benekter dere noe i dere selv. Tar dere avstand fra disse syngende fuglene, tar dere avstand fra noe i dere selv.
Lytt igjen til fuglene uten å kjenne dere forstyrret, sinte, og med ett vil dere oppleve at fuglen i dere svarer. Da er ikke fuglene der som fremmede, inntrengere – plutselig blir hele tilværelsen en familie. Den er, og jeg kaller det mennesket religiøst som har forstått at hele eksistensen er en familie.
Hvis dere slapper av, aksepterer dere; en akseptering av hele eksistensen er den eneste måten å slappe av på. Hvis små ting forstyrrer dere så er det holdningen dere har som forstyrrer dere. Sitt stille; lytt til alt som skjer rundt dere, og slapp av; aksepter, slapp av – og plutselig vil dere kjenne en sterk energi som kommer. Den energien vil først kjennes som en fordypelse av pusten.
Til vanlig er pusten overfladisk, og av og til må dere ta en dypere pust. Hvis dere begynner å gjøre yoga pusteøvelser, begynner dere å påtvinge noe, anstrenge dere. Den anstrengelsen er ikke nødvendig. Bare aksepter livet, slapp av, og plutselig vil dere oppleve at pusten går dypere enn noen gang tidligere. Slapp ennå mer av og pusten går dypere i dere. Den blir langsom, rytmisk, og dere kan nesten nyte den; den gir dere en form for glede. Da oppdager dere at pusten er broen mellom dere og helheten. Bare bevitne det. Dere gjør ingenting.
Og jeg sier bevitne, ikke PRØV å bevitne, ellers blir dere igjen anspente, og dere vil begynne å konsentrere dere på pusten. Helt enkelt slapp av, forbli avslappet, avspent og se hva som skjer .. hva annet kan dere gjøre? Dere er tilstede, ingenting skal skje, alt skal aksepteres, ingenting benektes, skyves bort, ingen streving, ingen kamp, ingen konflikt, pusten går dypt – hva er det å gjøre? Dere bevitner det. Husk, helt enkelt bevitne. Ikke anstreng dere for å bevitne. Det er dette Buddha har kalt VIPASSANA – bevitne pusten, vær bevisst oppmerksom pusten.
Osho sier videre:
Det første er at pusting kan gjøres på to måter, fordi den er en bro. En del er forbundet med deg, den andre delen er forbundet med eksistensen. Så den kan bli forstått på to måter. Dere kan gjøre den til noe viljestyrt. Vil dere puste inn dypt, så puster dere dypt inn; vil dere puste dypt ut, så kan dere puste dypt ut. Dere har et valg, for den ene delen er forbundet med dere. Men gjør dere ingenting, så fortsetter pusten likevel. Dere trenger ikke gjøre noe og likevel fortsetter dere å puste. Den skjer helt automatisk.
Den andre delen er forbundet med selve eksistensen. Dere kan se på det som at dere tar den inn, at dere puster, eller dere kan tenke det på helt motsatt - at dere blir pustet inn i. Den andre måten trenger å bli forstått, for den vil ta dere inn i dyp avslapning. Det er ikke slik at dere puster, eksistensen puster inn i dere. Når dere forandrer perspektivet, da skjer det av seg selv. Fordyper dere avslapningen, aksepterer alt, slapper enda mer av, så vil dere litt etter litt, plutselig bli oppmerksomme på at dere ikke trekker pusten – den kommer og går av seg selv. Og så vakkert, med slik verdighet. Med slik rytme. Med så harmonisk rytme. Hvem gjør det? Eksistensen puster inn i dere. Den kommer inn i dere, og går ut av dere. Hvert øyeblikk forynger den dere, hvert øyeblikk gjør den dere levende igjen, og igjen og igjen.
Plutselig opplever dere pusting som noe som skjer… og slik skal meditasjon vokse. Og dette kan dere gjøre overalt, på torget, for den støyen er også guddommelig. Lytter dere i stillhet, så vil dere selv på torget oppleve en harmoni i støyen. Det er ikke lenger noe som forstyrrer. Dere kan se mye om dere er i stillhet – sterke bølger av energi som beveger seg. I det øyeblikket dere aksepterer vil dere ikke lenger bli forstyrret. Dere vil kjenne at noe er hellig, noe er opplyst, som det er umulig å forstå. Det skjer hele tiden et mirakel rundt dere, men dere ser det ikke.
Når meditasjon slår rot i dere og dere faller inn i en rytme med eksistensen, så blir kjærlig medfølelse (compassion) en konsekvens. Plutselig er dere forbundet i kjærlighet med helheten og den andre er ikke lenger den andre – Gud. I den andre lever også dere. Og treet er ikke lenger bare “treet der”, på en måte er det forbundet med dere. Alt er forbundet med alt. Dere berører et gresstrå og dere har berørt alle stjernene, fordi alt er forbundet. Det kan ikke være annerledes. Eksistensen er organisk. Den er en. Den er en helhet.
Osho
Skriv ut denne teksten