• forside
• gullkorn
• haiku
• aktuelt
• mnd svar
• bibliotek
• om nettstedet
• forum

Aktuelt

Meditasjon – hvorfor det?

Noe av det første vi gjør i kursrekken Det Glemte Barnet er å lære deltakerne om meditasjon ved å introdusere bevisst oppmerksomhet, awareness. Vi inviterer til å praktisere det i gruppen samme kveld, ta de første skrittene inn i meditasjon, være bevisst oppmerksomme.

Hva er egentlig bevisst oppmerksomhet, awareness? En metafor som gir begrepet mening er bildet av lysstråle som skjærer tvers gjennom personligheten uten å brytes, en laserstråle. En kontakt vi mennesker har med en høyere bevissthet, samtidig som vi fortsatt er identifisert med personligheten. Har vi et avslappet blikk, er avspente og oppmerksomheten er i øyeblikket, kan vi kople oss til denne bevisstheten. Vi har da tatt et kort skritt utenfor personligheten, men er fortsatt identifisert med den. Da er vi, tilført en ny kvalitet, en kontakt med Væren, Being.

Osho har sagt at utvikling er om å bli mer og mer sårbar. That`s it. Han strør ofte ut slike perler, er du ikke våken er det lett å gå glipp av dem. Denne enkle forklaringen på essensen i utvikling er av uvurderlig betydning. Den avgjør for de fleste om det skal skje en ekspansjon eller ikke. Uten at vi åpner opp det myke området rundt hjertet, er det vanskelig å både gi og få. Da forblir du atskilt, ensom og isolert. Du lar det harde og beskyttede styre deg. Du kan få 1000 flotte innsikter, forstå i hundre. Det hjelper bare så lite. Meditasjon blir da lett en ørkenvandring uten tilgang til vann. Da blir man mest tørst, og må samtidig prøve å late som noe annet. Det krever nesten all vår energi å spille dette spillet. Hjertet må åpnes sammen med praktiseringen av bevisst oppmerksomhet. Det krever mot, disiplin og stamina.

Det åpne hjertet har gitt buddhismen et særpreg som skiller den ut fra alle andre religioner. De har aldri forsøkt å konvertere noen, likevel er nesten hele Asia blitt buddhistisk. Buddhistene har alltid lagt vekt på å holde hjertet åpent. Dalai Lama er et eksempel. Metodisk uttrykker dette seg i buddhistenes Bodhichitta praksis. Den har røtter tilbake til Atisha, en av de store indiske mystikerne.

Osho har kommentert Atishas læresetninger i ”The Book of Wisdom” 1 og 2. Disse kan kjøpes fra nettet med de orginale talene Osho ga om Atisha sent på 70-tallet (www.osho.com). En smakebit finnes og i ”Meditatasjon, den første og siste Frihet” side 83 – 86.

Hjertets betydning gjør at fellesskapet blir så viktig for oss i indre arbeide. Ute i samfunnet er det ofte nødvendig å beskytte det åpne hjertet. Så det er både viktig å lære å beskytte det og åpne det. Det meste av tiden er vi i autopiloten som holder det stengt. Ofte er det våre egne projeksjoner som holder det stengt, vår frykt og fordommer. Fellesskapet er et sted vi kan slappe av og være trygge, åpne opp, se våre mønstre. Derfor trenger vi det. De erfaringene vi gjør der, tar vi med ut i verden. Da kan vi arbeide videre. Men vi trenger etter en tid å komme tilbake. Vi lukker fort til. Derfor har vi delegrupper, en mulighet til med jevne mellomrom å synke ned og igjen for og få kontakt med et åpent hjerte, samtidig som du kan praktisere bevisst oppmerksomhet. A. H. Almaas sier at vi mennesker er mye mer roboter enn vi liker å se. Moderne psykologi har ikke klart å ta inn hvor sterkt mekanisk den såkalte normale personligheten er. Den er i sin grunnstruktur en samling forestillinger. Så det meste av tiden går vi rundt i en form for mild transe. Ingen liker å bli påminnet om det. Det sårer oss, går på tvers av den oppfatningen vi har av oss selv.

Den bevisstheten personligheten har er dualistisk, den er delt, i et subjekt, jeg, et objekt, det. Vi lever i hver vår kokong, atskilte og isolerte, i illusjonen om å være i samme virkelighet. Derfor er kommunikasjon så ekstremt vanskelig. Vi lever i hver vår verden, supersensitive, sårbare og avhengige, samtidig som vi prøver å benekte, beskytte oss mot denne sannheten.

Personligheten sett med evolusjonens øyne er et kvantesprang i bevissthet. Den gjør det mulig for oss å se oss selv, speile oss. Gjennom den blir jeg klar over min eksistens, oppdager meg som en del av verden. Men det skjer på samme måte som da Narcissus speilte seg i vannet, han så bare bildet av seg. Men hvor forundret han likevel ble. Fascinert. Men han ble også redd, skremt. Han ble smertelig klar over at han er forgjengelig, skal dø en dag. Dette er spennvidden i personligheten. På den ene siden gir den oss et forhold til oss selv, det samme bildet viser oss dødens ansikt, at vi en dag skal bli insektmat.

Så lenge vi er i personligheten er vi i en forestillingsverden. Vi lever enten i fortid eller framtid. Personligheten er aldri i øyeblikket. Det er bevisst oppmerksomhet, awareness, som gjør det mulig for oss å være i øyeblikket. Forutsetningen for å utvikle bevisstheten er kontakt med øyeblikket.

Tradisjonell psykoterapi kan kun ommøblere vår forestillingsverden, hjelpe oss til å fungere bedre i verden. Den kan aldri fjerne den grunnleggende frykten all personlighet er fundert i. Psykologisk teori opererer med normale, forstyrrede og syke personligheter. En forståelse av mennesket som setter oss inn i en større sammenheng, en utvidet virkelighet, Væren, oppfatter all personlighet bygd på frykt. Den står på sandgrunn. En liten rystelse så raser den.

Det vi kaller utbrenthet, eller mange former for kronisk muskulær smerte, er eksempler på dette. Psykiatrien har ingen forklaring eller forståelse av disse tilstandene. Det letes febrilsk etter fysiologiske eller molekylære forstyrrelser. Moderne medisin mangler den konteksten som kreves til å kaste lys over disse fenomenene.

Meditasjon blir derfor en lysstråle til å se personlighetens sanne natur, få kontakt med frykten. All aktiviteten i personligheten er en flukt fra denne frykten. Vi er konstant på vei bort fra oss selv. Ved å langsomt bli mer bevisst oppmerksomme og holde hjertet åpent kan vi bli bevisst hva vi holder på med, hva som driver oss hvileløst avgårde eller får oss til å resignere, gi opp. Begge væremåter er en reaksjon på en indre konflikt i oss mennesker, en eksistensiell konflikt som er menneskehetens nevrose. Den gjør oss like redde livet som døden. Nærhet er like angstfylt som frihet. Kommer vi for nær blir vi redd for å miste oss selv, gå i oppløsning. Tar vi for stort rom får vi separasjonsangst, vi klarer ikke å stå alene, vi må ha den andre. Dette er den første krisen som mobiliseres i all utvikling. Uten det større rommet meditasjon gir kan vi ikke møte den.

Utvikling er derfor avhengig av meditasjon.

La oss prøve å få mer kjøtt og blod på bevisst oppmerksomhet. Sett deg ned og se på en tulipan som er ny utsprunget. Slapp av i øynene, la oppmerksomheten mykt hvile i den. Se mer og mer av den, formen, fargen, detaljer, duften, gå inn i den, bli absorbert. Det er bevisst oppmerksomhet, se mer og mer av det som er. Du bruker da hele ditt sanserepertoar, tar tulipanen inn. Det er et møte mellom persepsjon og bevissthet. I bevisst oppmerksomhet blir persepsjonen tatt inn i bevisstheten, gjort bevisst. Det meste av tiden er vår persepsjon mekanisk.

Gjennom bevisst oppmerksomhet går bevisstheten inn i persepsjonen, går inn i sansene og persepsjonen blir så tatt inn i bevisstheten. Det er bevisst oppmerksomhet, awareness. I buddhismen kalles dette mindfullness. Det er både en tilstand, å være i nuet, men mindfullness er også en prosess. Ved å praktisere mindfullness vil den utvikles. Derfor er det så viktig å bringe bevisst oppmerksomhet, awareness, inn i dagliglivet. Mindfullness er buddhismens hovedverktøy til å utvikle bevisstheten.

Gjennom å utvikle bevisstheten får du et større indre rom. Det gjør det mulig å bli bevisst personligheten, kaste lys på de ubevisste mønstrene som gjør livet vårt til en mekanisk tilstand som vi bare repeterer, om og om igjen, sitter fast i en form. Vi kan da ta et skritt tilbake, se hva vi holder på med og få muligheten til å bli mer fleksible i forhold til oss selv og andre. Samtidig må hjertet holdes åpent, du må være villig til å både kjenne glede og smerte.

Osho har gitt oss det samme verktøy, awareness. Han hamrer det inn, ”the Hammer on the Rock”. Men han bruker et annet begrep, vitnet, the Witness. Hvordan forholder dette begrepet seg til bevisst oppmerksomhet, awareness? Når du ser på tulipanen og slapper av og tar den inn i sin helhet kan du bli oppmerksom på at noe i deg er oppmerksom på at du ser på den, du er bevisst din bevissthet. Dette er bevissthetens dypeste natur, den er bevisst seg selv. Dette som ser at du ser er vitnet.

Osho snakket om The Book of the Secrets, ”Vigyana Bhairava Tantra” da han bodde i Bombay på begynnelsen av 70-tallet. Dette er lord Shiva`s hemmelige skrifter der han presenterer 112 meditasjonsteknikker. De dekker alle meditasjonsmetoder verden kjenner. Osho fant at det som binder alle sammen, kjernen i dem er vitnet. Helt tilbake til de første talene han ga, var å praktisere vitnet en form for essens i hans budskap. Det var senere, da folk fra vesten begynte å komme at han ble klar over at de gamle teknikkene ikke fungerte. Han begynte da å eksperimentere med aktive teknikker. Men han har aldri forlatt vitnet. Hele tiden oppfordret han oss til å praktisere vitnet. Det stod i sentrum til det siste. Gjennom aktive teknikker får du tilbake din energi, din vitalitet og etter en tid dukker behovet for stillhet, for å reise videre innover opp.

Hvordan få kontakt med vitnet? Osho sier klart at det ikke er noen teknikk, men et triks, et knack. Noe du lærer deg, når du er avslappet og bevisst. Men det ligger en fare og lurer, det er lett å tro du har fått kontakt med vitnet, men så er det personligheten med sin dualistiske bevissthet som er kommet inn bakveien, subjektet som ser objektet. Han beskriver denne fellen inngående i ”Meditasjon, den første og siste Frihet” (side 41).

Så her er to metodisk beslektede tilnærminger til å utvikle bevisstheten, bevisst oppmerksomhet, awareness, mindfullness og vitnet, the Witness. De må begge tas inn i hverdagen. Praktiseres.

Bevisst oppmerksomhet, awareness, er et sted å starte. Derfor betoner vi viktigheten av det fra første møte.

Det som aller mest hindrer vår bevisste oppmerksommhet, awareness å utvikle seg er vår indre kritiker. Den er redd ekspansjon, stoler ikke på oss, vil ta vare på oss ved å holde oss små, hjelpeløse og stengte, atskilte. Kritikerarbeidet er essensielt. Men det ligger farer og lurer også der. Vi kan lett bli for fokusert på frykt, kritikerangrep og problemer, lulle oss inn i mørket.

Osho er krystallklar på at mørket kan vi aldri få bort. Det nytter ikke å slåss mot det. Vi trenger først og fremst å bringe inn lys, bevissthet. Mange blir så fokusert på frykt, kritikerangrep, psykologiske problemer og lidelse når de starter indre arbeide at de drukner i dem. Det er en vesensforskjell på lidelse og smerte. Lidelse er smerte du sier nei til, smerte er noe du sier ja til, omfavner. Den indre kritikeren vokser mer enn å krympe når mørket kommer i fokus.

Derfor er det åpne hjertet så avgjørende. Med bevisst oppmerksomhet, awareness, bringer vi inn lyset. Med hjertet varmer vi det opp så det kan smelte oss, tine opp all kulde som har fått oss til å tro at vi er ensomme og alene i denne verden og at ingen elsker oss. Da kan vi begynne å strekke armene ut mot oss selv og andre og bygge broer til hverandre i en verden hvor det finnes så mye mørke og kulde. Bare individet kan bringe inn lyset. Bare lyset gjør oss til individer.

J. Sunder Halvorsen

Osho sier:

Den andre hindringen på veien til meditasjon er ditt konstant plaprende sinn. Du kan ikke en gang sitte i et minutt, sinnet fortsetter å plapre, relevante, irrelevante, meningsfylte, meningløse tanker fortsetter. Det er en konstant trafikk, og det er alltid rushtid.

Du ser en blomst, og du setter ord på det; du ser et menneske som krysser gaten, og du setter ord på det. Sinnet kan oversette alt som er eksistensielt til ord, alt blir omskapt. Disse ordene skaper en barriere, disse ordene blir et fengsel. Denne konstante strømmen til å skape ting til ord, eksistensen til ord, er barrieren. Det er en hindring for det meditative sinnet.

Så det første kravet til å kunne vokse i meditasjon er å bli klar over din konstante verbalisering, og til å være i stand til å stoppe den. Bare se ting, ikke sett ord på. Vær klar over deres tilstedeværelse, men omskap dem ikke til ord.

La ting være uten språk, la personer være uten språk, la situasjoner være uten språk. Det er ikke umulig, det er naturlig og mulig. Det er situasjonen som den nå er som er kunstig, det er en situasjon som er skapt, men vi er blitt så vant til den, den er blitt så mekanisk at vi ikke en gang er klar over omskapingen, oversettelsen av opplevelsen til ord.

Soloppgangen er der. Du er ikke en gang klar over mellomrommet mellom å se den og å sette ord på den. Du ser solen, du kjenner den, og øyeblikkelig verbaliserer du den. Mellomrommet mellom å se og verbalisere er borte, kjennes aldri. I det intervallet, i det mellomrommet må man bli våken. Man må bli klar over det faktum at soloppgangen ikke er et ord. Den er et faktum, en tilstedeværelse, en situasjon. Sinnet forandrer automatisk opplevelsen til ord. Disse ordene hoper seg opp og kommer mellom eksistensen og bevisstheten.

Meditasjon betyr å leve uten ord, å leve uten språk. For disse opphopete minnene, disse språklige minnene, blir hindringer i å vokse gjennom meditasjon. Meditasjon betyr å leve uten ord, leve i en situasjon uten språk. Noen ganger skjer det spontant. Når du elsker noen, skjer det. Om du virkelig elsker, da fylles nærværet, - ikke språk. Når to elskende er intime med hverandre, blir de stille. Det er ikke det at det ikke er noe uttrykk, tvert imot, det er overveldende mye som skal uttrykkes. Men ord er aldri der; de kan ikke være der. De kommer bare når kjærligheten er borte.

Om to elskende aldri er stille, om de alltid snakker, så er det tegn på at kjærligheten er død. Nå fyller de kløftene med ord. Når kjærligheten er levende, er ikke ordene der, fordi selve tilstedeværelsen av kjærlighet er så overveldende, så gjennomtrengende at barrieren til språk og ord er overskredet. Og til vanlig er den bare overskredet i kjærlighet.

Meditasjon er kulminering av kjærlighet; ikke kjærlighet for en enkelt person, men kjærlighet for hele eksistensen. For meg er meditasjon et levende forhold med hele eksistensen som omgir meg. Om du kan elske enhver situasjon, da er du i meditasjon … .

Samfunnet gir deg språk, det kan ikke eksistere uten språk, det trenger språk. Men eksistensen trenger det ikke. Jeg sier ikke at du skal være til uten språk. Du må bruke det, men verbaliserings-mekanisme må bli en bryter du kan slå av og på. Når du eksisterer som et sosialt vesen, trenger du språket, uten språket kan du ikke eksistere i samfunnet. Men når du er alene i eksistensen, må denne mekanismen skrus av; du må være i stand til å skru den av. Om du ikke kan skru den av, så har mekanismen gått vill. Kan du ikke skru den av, - om den fortsetter og fortsetter, og du ikke er i stand til å skru den av, da har denne mekanismen tatt styring over deg. Du har blitt en slave av den. Sinnet må være et instrument, ikke en herre. Men det har blitt herre.

Når sinnet er herre, eksisterer ikke meditativ tilstand. Når du er herre, er bevisstheten herre, da eksisterer en meditativ tilstand. Så meditasjon betyr å mestre denne mekanismen, blir den som styrer mekanismen.

Sinnet, og den språklige funksjonen til sinnet, er ikke det høyeste. Du er høyere enn det, og eksistensen er høyere enn det. Bevissthet er høyere enn det språklige; eksistensen er høyere enn det språklige. Når bevisstheten og eksistensen er ett, er de i samspill. Denne tilstanden kalles meditasjon. Samspillet mellom bevissthet og eksistensen er meditasjon. Språk må legges bort. Jeg mener ikke at dere skyver det vekk, at dere undertrykker det eller eliminerer det. Det jeg mener er at noe som trengs i samfunnet har blitt en 24 timers vane for deg, og det trengs ikke på den måten.

Når du går, må du bevege bena, men du må ikke bevege dem når du sitter. Om bena fortsetter å bevege seg når du sitter, er du gal, da har bena blitt gale. Du må være i stand til å stoppe dem. På samme måten, når du ikke snakker med noen, så må ikke språk være der. Det er et instrument for å snakke, en teknikk for å kommunisere; når du kommuniserer noe, så skal du bruke språk, men når du ikke kommuniserer med noen, så skal det ikke være der.

Om du er i stand til å gjøre dette, - og det er mulig om du forstår det, da kan du vokse inn i meditasjonen. Jeg sier ”du kan vokse”, fordi livsprosessene aldri er død materie, de er alltid i en vekstprosess. Så meditasjon en prosess i vekst, ikke en teknikk. En teknikk er alltid død; den kan bli tilført deg, men en prosess er alltid levende. Den vokser, den utvider seg.

Språk trengs, det er nødvendig, men du må ikke alltid være i det. Det må være øyeblikk da du er eksistensiell, og det ikke er noen verbalisering. Når du bare er til, er det ikke slik at du bare er uvirksom, bevisstheten er der, og den er mer skarp, mer levende fordi språk svekker bevisstheten. Språk må alltid være gjentakelse, men eksistensen gjentar aldri seg selv. Så språk skaper kjedsomhet. Jo viktigere språk er for deg, jo mer språkorientert sinnet er, desto mer vil du kjede deg. Språk er en gjentakelse, eksistensen er ikke det.

Når du ser en rose, er det ikke en gjentakelse. Det er en ny rose, helt ny. Den har aldri vært til og vil aldri bli til igjen. For første gang og siste gang er den der.

Men når vi sier dette er en rose, er ordet ”rose” en gjentakelse, det har alltid vært der, og det har vi.

Osho